Muligheter og begrensninger for sykepleierne i pasientens preterminale og terminale fase. En kvalitativ fenomenologisk studie

Bakgrunn 40 % av den norske befolkning dør i sykehjem. Pasienter i preterminal og terminal fase trenger ro, kjente personer og kjente omgivelser. En samtale om pasientens ønsker for behandling og pleie i livets siste fase er ofte ikke tatt, og dette fører til dårlig beslutningsgrunnlag og unødvendige sykehusinnleggelser. Hensikt Studiens hensikt var å øke forståelsen for hvilke erfaringer og utfordringer sykepleierne står overfor mot avslutningsfasen av pasientens liv i sykehjem og et ønske om at en slik forståelse vil bidra til at sykepleiere kan stå bedre rustet til å mestre disse situasjonene. Metode Det ble foretatt seks semistrukturerte intervju med sykepleiere i sykehjem i en bykommune i Norge. Tre sykehjem av ulik størrelse ble inkludert. Ved å inkludere sykehjem både med og uten døgnkontinuerlig legetjeneste håpet jeg å kunne si noe om hvilken rolle tilgang til legetjeneste har for sykepleiernes følelse av ansvar. Det ble også intervjuet både erfarne (dvs. med mer enn ti års arbeidserfaring) og nyutdannede sykepleiere (med mindre enn to års arbeidserfaring i sykehjem) Resultater Sykepleierne beskriver en travel hverdag, men de har en opplevelse av å bidra på en god måte overfor både pasient og pårørende i de aller fleste tilfeller. Sykepleierne gir uttrykk for å ha et svært sammensatt ansvarsområde mot slutten av pasientens liv. De har et sterkt ønske om å ivareta pasienten med respekt og verdighet, samtidig som de ønsker å ivareta pårørende på en omsorgsfull måte. Videre gir de uttrykk for at de føler et stort faglig ansvar. Lang yrkeserfaring kompenserer noe for en ofte manglende legedekning. Konklusjon Det kommer frem et ønske fra informantene om at en forberedende samtale mellom pasient, pårørende, sykepleier og lege, om pasientens ønsker for livets siste fase, innføres som en fast ordning