Småstaters møte med irregulære trusler: utfordringer og konsekvenser for Forsvaret

Hovedhensikten med denne studien er å fremme tenkning rundt utfordringer forbundet med irregulære trusler i utenlandsoperasjoner, hvilke kapabiliteter slike operasjoner krever og hvordan små stater som Norge, med begrensede ressurser, best kan bidra i slike operasjoner. Det militære elementets rolle i konflikter som omfatter trusler fra irregulære aktører, typisk opprørsbekjempelse og stabiliseringsoperasjoner, er mer kompleks enn i en tradisjonell konvensjonell krig og stiller derfor andre og mer uvante krav til de kapabiliteter som de militære skal anvende. Beskyttelse av befolkningen er viktigere enn å lokalisere og utslette de irregulære aktørene. En forståelse av hele konteksten, herunder den lokale kulturen, blir en forutsetning for suksess. Å bygge de lokale sikkerhetsstyrkene blir viktigere enn at intervensjonsstyrken selv skal stå for sikkerheten, og fordi enkelte irregulære aktører er svært fleksible og tilpasningsdyktige blir det helt essensielt at de som skal bekjempe disse, selv har evne til hurtig læring og tilpasning. Videre er de militæres hovedoppgave å legge forholdene til rette for at andre virkemidler skal ha effekt. For å kunne iverksette slike operasjoner med en viss mulighet for suksess må den militære komponenten være utstyrt, trent og organisert med disse kravene for øye. Deltakelse i utenlandsoperasjoner er en oppgave på linje med de nasjonale oppgavene for Forsvaret og er nedfelt i Regjeringens strategiske konsept for Forsvaret. Studien forutsetter at det å kunne levere substansiell operasjonell effekt i disse operasjonene er en forutsetning for deltakelse. Dette krever kapabiliteter som er tilpasset de utfordringer man møter i operasjoner som opprørsbekjempelse og stabiliseringsoperasjoner. Det norske forsvaret er dimensjonert for konvensjonell, høyintensiv krigføring, og nødvendige tilpasninger til operasjoner med irregulære trusler har skjedd ad hoc, fragmentert og gjennom improvisasjoner. Mange av disse har vært ganske vellykte, men har skjedd på tross av og ikke på grunn av en gjennomtenkt plan. Ulempen med dette er at det blir for tilfeldig, ustrukturert og reaktivt med den følge at en tilpasningsdyktig motstander kan tilrive seg initiativet og kan implementere nye handlemåter raskere. En fungerende organisasjon for erfaringslæring og -implementering vil i stor grad kunne kompensere for denne ulempen, men den fungerer ikke i Forsvaret etter intensjonene i dag. En klar anbefaling er atdette er en forutsetning for all fremtidig deltakelse i utenlands-operasjoner og må på plass snarest. Koalisjoner og allianser har en stor utfordring i å kunne koordinere og samkjøre sine operasjoner i en helhetlig innsats på grunn av det store antallet aktører involvert. Små stater kan derfor utgjøre en del av problemet snarere enn løsningen dersom ikke deres bidrag er av et visst omfang – kvalitativt eller kvantitativt. Studien drøfter flere mulige militære bidrag, enkeltstående nasjonale og mulige varianter av multinasjonale bidrag, der flere likesinnede småstater går sammen om å levere substansielle bidrag. De fleste mulige varianter av bidrag fra småstater generelt og fra Norge spesielt, krever en justering av noen av de eksisterende kapabiliteter – hovedsakelig gjennom tilførsel av kompetanse på den type konflikter som studien fokuserer på – og i mindre grad etablering av helt nye kapabiliteter. Utdanning, trening og tilpasning av tankesettet er de viktigste områdene for endring – for materiell og organisering kreves det ikke justeringer i samme grad. Dette er også personellintensive operasjoner, og kompetente avdelinger av en viss størrelse gir mer effekt enn teknologi og materiell. Studien anbefaler at Forsvaret tilføres mer ressurser og at disse i hovedsak blir brukt til å øke personelloppsetningen, særlig i Hæren. Ved å supplere et infanteribidrag med nisjekapabiliteter og/eller teknologi- og materiellintensive bidrag fra de andre forsvarsgrenene kan selv Norge som småstat kunne levere substansielle bidrag som kan gi relevante operasjonelle og dermed politiske effekter