Undersøkelse av sildemel framstilt etter forskjellige tørkemetoder

For å få et innblikk i om man ved kjemiske undersøkelser kan slutte seg til om et sildemel har vært for sterkt påkjent under tørkingen, er det gjort en del analyser av presskake og mel umiddelbart etter framstillingen og av melet også etter lagring i 3 og 12 måneder ved vanlig romtemperatur. Sildemelprøvene representerer følgende tørkeprosesser: (1) fyrgasstørke, (2) vannluft-tørke (Huse), (3) damptørke og (4) vakuumtørke. I det ferske mel fra fyrgasstørkene var vitamin A fullstendig destruert (Carr Price Test), mens tilsvarende mel fra varmlufttørken hadde tapt over halvparten av sin opprinnelige vitamin A-verdi. Melet fra sistnevnte tørke inneholdt ikke vitamin A etter 3 måneders lagring. I mel fra damptørke var vitamin A bevart selv etter 3 måneders lagring. En dyprød farge forstyrret antimontrikloridreaksjonen ved bestemmelse av vitamin A i vacuumtørket sildemel. Harskheten i melfettet ble bestemt etter en modifisert KREIS-metode og med SCHIBSTEDS aldehydreagens. Det nyproduserte mel fra fyrgass- og varmluft-tørkene var meget harskt. Tilsvarende mel fra damp og vacuum-tørkene viste betydelig lavere harskhetstall. Harskhetsanalysen etter ovennevnte metoder sviktet for lagret sildemel. Melfettets innhold av frie fettsyrer steg ikke hverken under selve tørkeprosessen eller under lagring av melet, og skulle således være et godt mål for kvaliteten av det opparbeidete silderåstoff. Den største tilbakegang i eterekstraherbart fett under lagringen fant en i de mel som ble mest oksydert ved tørkeprosessen. Melets cholininnhold var lite influert både av tørkebetingelser og lagringstid. Omkring 40-50 % av det »lett avspaltbare kvelstoff« (ammoniakk) forsvant under tørkeprosessen. Den anvendte metode for bestemmelse av proteinets lettfordøyelighet med pepsin--saltsyre ga ikke verdier som sto i noen tydelig relasjon til tørkebetingelsene. ENGLISH The intention of these investigations was, by chemical methods, to determine the influence of various drying processes upon the quality of herring meals. The herring meal from four types of dryers - (1) flame-dryers, (2) hot air dryers, (3) steam dryers, (4) vacuum dryers - and the corresponding presscakes were analysed immediately after processing and the meals also after storage for three and twelve months at ordinary room temperature. The vitamin A, determined by a special procedure, using antimony trichloride as reagent (CARR-PRICE test), was very susceptible to destruction in dryer (1) and (2) (see above). In herring meal from dryer (3) the vitamin A content was intact for a storing period of at least three months at ordinary room temperature. A deep red colour interfered with the vitamin A determination in the vacuum dried meal. The rancidity of the fats extracted from newly prepared meals, as determined by KREIS-value (a modified method) and by SCHIBSTED'S reagent for aldehydes, gave high figures for dryer (1) and (2). The corresponding figures for dryer (3) and (4) were considerably lower. The above mentioned rancidity reactions proved unfit for stored herring meals. The free fatty acid content of the meal-fat did not rise neither during the drying process nor during storage of the meals for a period of twelve months at room temperature. The percentage of fatty acids in the meal-fat is therefore a fairly good indication of the quality of the herring raw materials entering the dryer. The largest decrease in ether-extractible fat after storage was found for those herring meals which had become most rancid during the drying process. The cholin content of the meals was rather constant, and little influenced by either drying conditions or storing time. About 40 to 50 per cent of the volatile nitrogen disappeared during the drying process. With the analytical method used no definite relation was found between the content of easy digestible proteins in the meals and the drying conditions