En kvalitativ studie av praksisfeltet sosialpedagogisk rådgivning i videregående skole i Oppland, i lys av Self-Determination Theory : Eleven strever - hvordan ivareta elevens autonomi?

En kvalitativ studie innenfor sosialpedagogisk rådgivning i videregående skole av hvordan ivareta elevens autonomi når eleven strever. Formålet med studien har vært å problematisere og drøfte hvordan man gjennom sos.ped rådgivning kan ivareta elevens autonomi når eleven strever. Kvalitativt semi-strukturerte intervju er metoden som har framskaffet virkelighetsbeskrivelsene til tre sosialpedagogiske rådgivere i Oppland fylkeskommune angående tematikken. Beskrivelsene er drøftet ut fra rammebetingelsene til sos.ped rådgiver, gitt av opplæringsloven med forskrifter, og Oppland fylkeskommunes beskrivelser av ansvarsområde innenfor elevtjenesten, i lys av Self-Determination Theory(SDT) til Ryan og Deci. En sosialkognitiv motivasjonsteori med fokus på kompetanse, autonomi og tilhørighet. En teori basert på menneskets ønske om å være kompetent og selvbestemt, der oppfattet kompetanse påvirker den indre motivasjonen når man har en opplevelse av at man kan påvirke resultatet. Studiens er forankret i et fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsperspektiv. Resultatene som springer ut fra empirien viser at sos.ped rådgiverne alle har sine ulike syn på hvordan elevens autonomi kan ivaretas i rådgivningsprosesser, men det er enighet om individuell tilpasning og respekt for den enkelte elevs selvbestemmelsesrett. To rådgivere har en mer standardisert løsningsorientering i sin tilnærming. De beskriver fastlagte metoder, skriftlige veiledere og manualer, rådgivningsteknikker og systemiske forhold. En av rådgiverne trekker mest fram samarbeidsstrukturer og -kulturen internt og eksternt, samt hvordan samhandling gir rom for felles refleksjon og kompetanseheving. Jeg har drøfter hvordan det kan være problematisk å inneha en rådgiverrolle hvor man både er den det er enklest for eleven å søke råd og støtte hos, og samtidig skulle være den som skal realitetsorientere og iverksette konsekvenser. Dette er noe som kan skape utrygghet hos eleven. En kan spørre seg hvilket tillitsforhold eleven egentlig kan ha til sos.ped rådgiver, og dette kan bli et motsetningsforhold både for eleven og rådgiveren. Tid, nærhet, samtale, mestre, samarbeid er ord rådgiverne bruker hyppig, og mener er vesentlig for å kunne ivareta elevens autonomi. Refleksjon, kompetanse og samarbeid fremheves som viktig for å kunne gjøre arbeidet godt i alle ledd i skolen. Studien peker på skolen som institusjon, der det strukturelle kan skape utfordringer med å ivareta elevens autonomi når eleven strever. Drøftingene peker på hvordan strev kan 7 avhjelpes eller forsterkes i rådgivningsprosesser. Mål om at eleven skal gjennomføre skolen, vil kunne gjøre det vanskelig for sos.ped rådgiver å ivareta elevens autonomi under gitte arbeidsbetingelser. Sos.ped rådgiverrollen kan synes ved siden av å ha ansvaret for forebyggende psykososiale aktiviteter i skolen, å være mer en administrativ stilling. Innkalle og lede møter, informere om konsekvenser, vise eleven smarte planleggings-løsninger, og/eller lede eleven til andre hjelpeinstanser. Studien peker på utfordringer med at funksjonen ikke har formelle kompetansekrav, men samtidig et omfattende ansvarsområde. Hvordan funksjonen løses blir personavhengig og handler om utøvelse av skjønn, kompetanse og samarbeidsevne. Tydeligere ansvarsavgrensninger og formalkrav til å inneha stillingen, vil kunne være en vei å gå for å kunne gi reelle muligheter til å sikre god ivaretagelse av elevens autonomi gjennom sosialpedagogisk rådgivning, når eleven strever