Forvirringsfilmen og dens upålitelige forteller – tilfellet Babycall

Løgnaktige fremstillinger, drøm, hallusinasjoner, psykoser, syner og profetier, bevissthetsforskyvninger, tidssammensmeltninger og sammenføyning av parallelle verdener. Dette er tematiske omdreiningspunkter i en rekke filmer og fjernsynsserier, samt dataspill, fra midten av 1990-tallet og frem til i dag. Denne artikkelen vil gi en diskusjon av forvirringsfilm (engelsk: mind-game film) og hvordan denne vektlegger det uforklarlige og rystende, for deretter å drøfte fortellerbegrepet for film, og hvordan nærværet av en upålitelig forteller gjør seg gjeldende. I dette skjæringspunktet, mellom det karakterene ser og opplever, og det som virker å være en nøytral observasjon av karakterene – men som potensielt er feilaktig – ligger diskusjonen om filmens forteller og denne fortellerens status. Begrepsavklaringer utgjør imidlertid ikke i seg selv en endelig hensikt, de skal også tjene et formål i analytisk sammenheng. De estetiske grepene inngår i et samspill med historiens meningsbærende innhold. Dette vil belyses gjennom en analyse av Pål Sletaunes Babycall (2011), som tematiserer omsorg og mishandling i nære relasjoner.publishedVersio