Ulv som skadegjører på bufe, tamrein og hund i Norge: skadehistorikk og skadepotensiale i forhold til ulvens spredningsmønster

Oppdragsrapport 2/2017Etter reetableringen av ulvebestanden i Skandinavia på 1980-tallet har det vært konflikter knyttet til sameksistensen mellom ulv og mennesker. Konfliktene gjelder i stor grad tap av beitedyr og hunder, menneskers frykt for ulv, og konkurransen om elg. For å redusere konfliktene er kunnskap om ulvers spredningsmønster av forvaltningspolitisk stor betydning, men har til nå vært lite undersøkt. Dette er en første kvantitativ utredning av skadehistorikk og skadepotensiale med hensyn til ulveangrep på bufe og tamrein i Norge. Vi har analysert spredningsmønsteret til skandinaviske ulver født i henholdsvis 1) helnorske revir med tilknytning til dagens ulvesone, 2) svensk-norske grenserevir, og 3) svenske revir. Med utgangspunkt i påvist spredningsmønster har vi analysert ulveforekomst og skadepotensiale i Norge generelt, samt i ulike skadeutsatte regioner i Sør-Norge, nemlig 1) Sør-Norge utenfor Hedmark fylke og ulvesonen, 2) Hedmark fylke vest for Glomma, og 3) Hedmark øst for Glomma, nord for ulvesonen. Den største konflikten med ulv i forhold til bufe- og tamreindrift i Norge er angrep på sau i utmark. Med unntak av to kommuner vest for Oslo er ulvesonen nå uten sau på utmarksbeite, og vi konkluderer med at de største skadegjørerne på sau i utmark er enslige ungulver som innvandrer til de skadeutsatte regionene utenfor ulvesonen. I løpet av de siste 31 årene er 2/3 av alle ulveskader på sau i Norge registrert i Hedmark fylke, og Rendalen kommune står i en særstilling, med omfattende og kroniske ulveskader, til tross for stor avskyting av ulv. Av ulvene som innvandrer til potensielle skadeområder i Sør-Norge er langt de fleste født i Sverige. Dette gjelder spesielt ulver som innvandrer til Sør-Norge utenfor Hedmark og ulvesonen; her var 53 av 56 innvandrende ulver svenskfødte, tre var født i grenserevir og ingen av dem kom fra de totalt 41 valpekullene påvist i helnorske revir med tilknytning til ulvesonen. Ulver født i helnorske revir øst for Glomma vandret nesten alltid østover til våre naboland. Kun én av 40 ulver som i en 20-årsperiode er avlivet i Norge ved skadefelling eller nødverge i beitesesongen var født i et helnorsk ulverevir med tilknytning til ulvesonen. Vi konkluderer derfor med at antall ynglende ulver i helnorske revir synes å ha minimal betydning for skadeomfanget på sau i sør-norsk utmark så lenge ynglingene skjer i tilknytning til ulvesonen. Storfe finnes på utmarksbeite både innenfor og utenfor ulvesonen, men tettheten er lav, og det samme gjelder skadeomfanget både innenfor og utenfor sonen. I løpet av årene 1995-2017 ble 113 hunder registrert som drept eller antatt drept av ulv i Norge. Det store flertallet av disse (107 hunder) ble drept innenfor ulvesonen og/eller innenfor norske ulverevir. Det synes å være revirmarkerende ulver som står for de fleste skadene på hunder. Det synes likevel ikke å være noen klar sammenheng mellom antall ulver eller ulverevir i Norge og antall hunder som blir drept av ulv per år. Mange ulverevir har ikke hatt tap av hunder overhodet. Med tanke på elgforvaltning er ulv i flokker og par en viktig faktor, men de senere års betydelige nedgang i elgbestanden i fylker uten stasjonær ulv illustrerer at andre faktorer enn ulv kan være av overordnet betydning.Since the reestablishment of the wolf population in Scandinavia during the 1980s, there have been conflicts related to the coexistence of wolves and people, mostly regarding loss of livestock and dogs, people’s fear, and competition for moose. To reduce conflicts, knowledge about wolf dispersal patterns is essential for management policies, but has thus far been studied very little. This is a first quantitative assessment of the history of, and potential for, livestock depredation by wolves in Norway. We have analyzed the dispersal patterns of Scandinavian wolves born in 1) fully Norwegian territories associated with today’s wolf zone, 2) trans-border territories, and 3) Swedish territories, respectively. Based on the established dispersal patterns, we analyzed wolf occurrence and potential for livestock depredation in Norway in general, as well as in the following regions: 1) Southern Norway outside of Hedmark County and the wolf zone, 2) Hedmark County, west of the Glomma River, and 3) Hedmark, east of Glomma and north of the wolf zone. Depredation on free-ranging domestic sheep is the major conflict concerning wolves and livestock in Norway. With the exception of two municipalities west of Oslo, there are no freeranging sheep in the wolf zone, and we conclude that young, solitary, dispersing wolves that immigrate to regions outside the wolf zone pose the greatest potential damage to free-ranging sheep in Norway. During the past 31 years, 2/3 of all wolf-killed sheep in Norway were in Hedmark County, and Rendalen Municipality in particular is suffering extensive and chronic losses, despite extensive culling of wolves. Most of the wolves immigrating to potential conflict areas in Southern Norway are born in Sweden. This is particularly true for those immigrating to Southern Norway outside of Hedmark and the wolf zone; among 56 wolves, 55 were Swedish-born, three were born in trans-border territories, and none were from the 41 wolf litters registered in fully Norwegian wolf territories associated with the wolf zone. Wolves from fully Norwegian territories east of Glomma almost always dispersed east into our neighboring countries. Only one out of 40 wolves which during a 20-year period were culled in Norway in direct association with attacks on livestock during the grazing season had dispersed from a fully Norwegian wolf territory associated with the wolf zone. We therefore conclude that the number of litters in fully Norwegian wolf territories seems to be of minimal importance for the extent of depredation on free-ranging sheep in Southern Norway as long as the reproductions happen in association with the wolf zone. Free-ranging cattle still graze both inside and outside the wolf zone, but the densities and the extent of wolf predation are low. During the period of 1995-2017, 113 dogs were classified as killed by wolves in Norway. The vast majority of these (107 dogs) were killed inside the wolf zone and/or inside Norwegian wolf territories. Resident, territorial wolves seem to be responsible for most of the attacks on dogs. Nevertheless, we found no relationship between the number of wolves or wolf territories in Norway and the number of dogs killed per year. Many territories had no attacks on dogs at all. Wolves in packs and pairs are an important factor in moose management, but the substantial decrease in moose populations in recent years in counties without resident wolves illustrates that factors other than wolves may be of major importance