Pappaen min er en superhelt! : ein kvalitativ undersøkelse av hvordan det er å være barn av en internasjonal humanitær hjelpearbeider

Oppgaven er en kvalitativ undersøkelse av barns opplevelse når far reiser ut på oppdrag som internasjonal hjelpearbeider. I undersøkelsen har jeg intervjuet syv barn i alderen 11 – 17 og et voksent barn av en hjelpearbeider. Felles for dem alle var at deres far hadde vært ute på ett eller flere kortvarige oppdrag for Røde Kors, mens de ble igjen hjemme sammen med sin mor. Intervjuene ble gjennomført for å få svar på problemstillingen: Hvilke opplevelser har barn knyttet til at far reiser som hjelpearbeidere på internasjonale humanitære oppdrag? I intervjuene forteller barna til hjelperen om hvordan de tilpasser seg situasjonen når faren reiser, om ambivalensen de kjenner og om hvordan de mestrer følelsene som oppstår. I utgangspunktet utgjør farens reise en risikosituasjon for både ham selv og barna. Oppdragene er ofte knyttet til naturkatastrofer eller konflikter, samtidig er farens fravær fra familien i seg selv en risikofaktor. Barna forteller om hvordan de tilpasser seg hverdagen når faren er ute på reise. Før avreisen tar de del i forberedelsene, og noen er bekymret for oppdraget faren skal ut på. Under oppdraget bidrar de praktisk ved å ta ansvar for oppgaver som må løses. Etter at faren kommer tilbake registrerer de at han er annerledes og preget av det han har opplevd, men ser at dette går over etter en stund. Barna opplever situasjonen ulikt, men alle gir uttrykk for ambivalens til at faren reiser. De er stolte og bekymret på en gang, og forteller om ulike mestringsstrategier de benytter seg av. Dette er med på å holde frykten borte, men gir dem også følelse av kontroll over situasjonen. Mestringsstrategiene benyttes derfor både til å håndtere uro, men også for å forhindre at det oppstår. Funnene diskuteres blant annet i lys av teori knyttet til risiko og beskyttelsesmekanismer, resiliens og mestring. I tillegg har jeg trukket inn relevant forskning på lignende områder. Barna og det voksne barnet har ulike opplevelser knyttet til det å være hjelperens barn. Mens barna har funnet gode strategier for å mestre utfordringene de står overfor, forteller den voksne om uhensiktsmessige og skadelige mestringsstrategier som preget oppveksten. Det som barna trekker fram som viktig for at de skal håndtere situasjonen, er det samme det voksne barnet har savnet. Oppgaven gir oss en forståelse av hvordan barna opplever det når far reiser ut på oppdrag, noe som kan være et bidrag til andre foreldre som skal reise ut som hjelpearbeidere. I tillegg vil 4 undersøkelsen kunne gi Røde Kors og andre internasjonale humanitære hjelpeorganisasjoner innspill i forhold til hvordan de kan forbedre opplæringen og oppfølgingen av sine hjelpearbeidere slik at barna blir bedre ivaretatt i forbindelse med oppdragene. Av barnas opplevelser kan vi lære at for å minske risikoen for at barna skal utvikle sosiale eller psykiske vansker som følge av at en av foreldrene er fraværende er det hensiktsmessig å forberede barna før avreisen så godt det lar seg gjøre. Dette innebærer både å gi barna utfyllende informasjon om oppdraget og landet forelderen skal reise til, men også å avklare roller og forventinger under fraværet. I tillegg er det viktig å anerkjenne ambivalensen barna ofte vil kjenne, og skape et rom der det er mulig å snakke om både det som er bra og det som er vanskelig omkring oppdraget. Til sist er det viktig å hjelpe barna til hensiktsmessige mestringsstrategier, der de gjennom kommunikasjon og støtte fra begge foreldrene finner fram til måter å håndtere utfordringene som oppstår. Med slik hjelp og støtte i perioden når den ene av foreldrene er fraværende vil barna kunne få med seg erfaringer om seg selv og samfunnet som er nyttig også etter endt oppdrag