Enslige mindreårige og utdanningsvalg

I denne masteroppgava har jeg sett på hva som ligger til grunn for enslige mindreårige flyktningers utdanningsvalg. Informantene er et begrenset utvalg enslige mindreårige bosatt i fire forskjellige kommuner, og de er intervjuet gjennom kvalitativ metode med et fenomenologisk utgangspunkt. De unge informantene har ulik erfaringsbakgrunn både fra skolegang i hjemlandet og fra norsk skole. Jeg har spesielt vært ute etter å se på hvordan erfaringer fra hjemlandet virker inn på det å velge utdanningsveg i Norge. Samtidig har jeg søkt kunnskap om hvordan erfaringene etter ankomst til Norge spiller inn. I dette arbeidet har jeg brukt Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell og Hoëms teorier om sosialisering som «målepunkter». I hvilken grad virker påbegynte, men avbrutte, sosialiseringsprosesser i hjemlandet inn på identitetsutviklinga? Og har det implikasjoner på de unges utdanningsvalg? I hvilken grad påvirker nye påbegynte sosialiseringsprosesser i et nytt land og i en ny kultur inn? Er det slik at primærsosialisering og påvirkning fra opprinnelig kultur fortsetter gjennom transnasjonal kontakt og utvikling av krysskulturell eller transnasjonal identitet? Eller oppstår det skjermet sosialisering i egen (sub)kultur? Hvordan opplever de enslige mindreårige sosialiseringsarenaene som omgir dem, og hvordan virker samspillet på tvers av disse nivåene eller systemene inn på de enslige mindreåriges utvikling av identitet, og deres opplevelse av skolegang og utdanning? I arbeidet trekker jeg blant annet inn teorier om migrasjon og migrasjonsfaser, økologiske overganger, signifikante andre, kulturell identitetsutvikling og integrering. Inspirert av Lutine de Wal Pastoor, som vektlegger skolen som et sted å lære og et sted å være for enslige mindreårige, har jeg funnet det naturlig med en grundig gjennomgang av organiseringa av opplæring og skoletilbud for enslige mindreårige. Et sentralt punkt er opplevelsen av skolegang etter ankomst til Norge. Denne opplevelsen ser ut til å virke inn på videre utdanningsvalg, noe jeg til dels finner støtte for i datamaterialet jeg har samlet inn og analysert. Det kommer klart fram at skolegang oppleves som vanskelig og utfordrende for de fleste enslige mindreårige, og at de er avhengig av god hjelp og støtte i et nettverk for å lykkes i utdanningssystemet. Derfor redegjør jeg også for organisering av mottak og omsorg for disse utsatte unge. Det er ikke til å komme unna at mange av de enslige mindreårige har med seg en tung bagasje i form av traumer relatert til krig og konflikt, opplevd tap av nære omsorgspersoner, fattigdom og utrygghet. Det har derfor vært naturlig å vie oppmerksomhet til psykisk helse, herunder 4 framtidstro, resiliens, opplevelse av sammenheng og følelsen av kontroll i eget liv, og dens innvirkning på deltakelse i skole- og arbeidsliv. Med støtte i Kjærgårds doktoravhandling om karriereveiledningens genealogi, foretar jeg en kort gjennomgang av utviklinga av moderne karriereveiledning, og hva som er rådende tanker innafor dette fagfeltet i Norge i dag. Jeg ser nærmere på sosialkognitiv karriereteori og teorier om kompromisser når jeg drøfter enslige mindreårige og deres utdanningsvalg. Mine funn indikerer at Norge har en vei å gå når det gjelder å organisere skolegang for enslige mindreårige på en god måte, særlig for de som har begrenset med skolegang fra hjemlandet, og er over skolepliktig alder (16 år). De mindreårige havner i mellomposisjon mellom grunnskole og videregående skole, og får gjerne et dårlig alderstilpasset opplæringstilbud gjennom voksenopplæring. Dette virker negativt inn på sosialiseringsprosessene; de fratas muligheten for integrering sammen med jevnaldrende i videregående skole. Også tilgangen til kvalifisert rådgivning og karriereveiledning begrenses gjennom denne organiseringa. Når de etter hvert er klare for videregående skole, er de gjerne noen år eldre, og på et annet modenhetsnivå enn sine medelever. I hvilken grad dette virker inn på utdanningsvalg er vanskelig å måle, men forskning tyder på at et velutviklet nettverk bestående også av ungdom fra landets majoritetsbefolkning har positiv innvirkning på skoleprestasjonene – og derfor også mulighetene for videre utdanning. I et normkritisk perspektiv inspirert av Elmeroth problematiserer jeg hvordan signifikante andre møter enslige mindreårige. Jeg argumenterer for en utvikling av interkulturell innstillig, der man tar hensyn til de unges transnasjonale identitet To forhold peker seg ut som spesielt viktig å utvikle for at enslige mindreårige skal bli ressurser i klasserom, i lokalsamfunn og i arbeids- og samfunnsliv: et nettverk av støttende personer og en flyktningkompetent skole