Om dokumentar-regissørens arbeid med fakta, fiksjon og følelser.

Dokumentarfilm er et omdiskuter medium. Tradisjonelt har mange argumentert at fotografiet, og dermed også levende bilder, ikke er like pålitelige som tekst. Mange vil imidlertid argumentere at dokumentarfilm har en helt unik mulighet til å nå ut til seeren med kunnskap og innsikt om forståelsen av verden eller mennesket. Noe av det magiske og unike med dokumentarfilm er at bildene er ekte. Historiene som vises er fra virkeligheten og karakterene er vanlige mennesker. Dette er ett av de fortrinnene dokumentarfilm har overfor den mer populære storebroren fiksjonsfilm, og det kan fiksjonsfilmen aldri helt konkurrere med. Det er noe unikt og magisk over å se fragmenter av virkelighet på film. Fantasi og fiksjon kan skape utrolige og spennende historier, men det at historien er fra virkeligheten, kan av og til oppleves enda mer utrolig. Dokumentarskaperen har en visjon, en historie hun ønsker å fortelle fordi det er noe hun ønsker å si og sette fokus på. Historiene og menneskene er ekte, men hvilken vinkling som velges, og hvilken undertekst regissøren ønsker å formidle, er helt avgjørende for hvordan seeren opplever historiene og menneskene. Når dokumentarfilmskaperen drar ut på opptak for å lage filmen kan hun ha en klar tanke om hva hun ønsker å fange på film, men når man senere ser materialet i klippen, kan materialet fortelle tusen andre ting samtidig. Den underteksten regissøren hadde i tankene kan drukne i virkelighetens villnis. Spørsmålet er hvordan en dokumentarfilmskaper kan ta i bruk filmatiske virkemidler for å klargjøre underteksten og budskapet hun ønsker å utrykke i filmen? Når det gjelder underteksten kan den oppstå i flere former. Den kan ligge i en usagt konflikt, i en trykkende stemning eller i en abstrakt tanke. Uansett hva underteksten representerer, er det regissørens oppgave å synliggjøre dette for seerne. Men hvordan og med hvilke midler kan regissøren få dette fram? Hvordan kan regissøren sikre at de virkemidler og verktøy som er til rådighet, virkelig er i stand til å kunne tegne et godt bilde av underteksten? Hvordan kan regissøren best visualisere underteksten og samtidig bevare autentisiteten i dokumentaren? Hvilken rett har regissøren til å definere det abstrakte? 4 Jeg ønsker å undersøke hvordan regissøren kan ta i bruk noen bestemte, visuelle virkemidler i dokumentarfilm, for å visualisere undertekst. Jeg ønsker også å undersøke hva det gjør med troverdigheten i filmen når en tar i bruk andre virkemidler enn observerende scener og intervju. Jeg ønsket å finne ut av i prosessen om, for eksempel, skyggeteater, rekonstruksjoner, abstrakte bilder og metaforer kan bidra til å få fram et tydeligere bilde av underteksten. I denne masteroppgaven ønsket jeg også å prøve ut hvordan slike virkemidler kan brukes, og hvilke utfordringer jeg ville møte ved å bruke slike filmatiske grep? Det er i sjangeren poetisk og personlig dokumentarfilm, at jeg ønsker å forske på bruken av de ovenfor nevnte virkemidler. Kan en poetisk og personlig dokumentarfilm ende opp med å gi publikum troverdig kunnskap og innsikt om det temaet den ønsker å formidle noe om