Bør vi implementere observasjon som metode i barnevernfaglig arbeid?: En studie av seks kommunale barnevernsarbeideres tanker og holdninger rundt deres arbeidshverdag og bruk av metodisk arbeid.

Den kommunale barneverntjenesten mottar mye kritikk for å ha grepet for hardt inn i familier, og for å ha grepet for sent inn i familier. Antall meldinger til barneverntjenestene øker fra år til år, ressursene som tilføres øker ikke i samme tempo. Øyvind Kvello utga i 2007 boken ”Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling”. I denne boken la han frem et observasjonsverktøy, en egen metode for saksbehandlere i barneverntjenesten. Med dette verktøyet kunne ansatte selv arbeide metodisk igjennom systematisk observasjon av barnet i sine naturlige omgivelser og relasjoner. Målet var et mer faglig grunnet arbeid og en mer spisset og korrekt konklusjon for det enkelte barn, som igjen kunne medføre et mer effektivt barnevern. Mine egne erfaringer fra kommunalt barnevernsarbeid, samt samtaler med andre innenfor feltet, ga meg inntrykket av at metoden enda ikke var godt implementert i barneverntjenestene, tross stor satsning over det ganske land. I dette studiet utføres seks kvalitative dybdeintervjuer med saksbehandlere i barneverntjenesten, informantene representerer fire ulike kommuner i Norge. I gjennom presentasjonen av funnene i kapittel 4 får vi høre om saksbehandlere med ulike tanker, og med stor fagkompetanse. Vi får innblikk i en utfordrende arbeidshverdag, og prioriteringer som må gjøres. Tross ulik fagkompetanse og ulike metodiske kunnskaper, viser det seg at praksisen informantene utfører er nokså lik. Igjennom fenomenologisk-hermeneutisk analyse ser vi at gjennomført bruk av metode, i majoriteten av saker, er nærmest ikke-eksisterende. Vi får innblikk i en rekke utfordringer, og innrømmelser i forhold til arbeidshverdagen. Tross lovhjemmel om at barn skal høres, er det svært varierende i hvor stor grad det gjøres, og i noen tilfeller om det gjøres. Om observasjon som metode bør benyttes i barneverntjenesten, gis det ikke noe entydig svar på. Informantene er opptatt av å se barna, men gjør det ikke i det omfang en slik metode krever. Oppgaven konkluderes med å stille en rekke nye spørsmål, blant annet om det kan la seg gjøre å implementere metode i det hele tatt og eventuelt hvordan