Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad : folkeopplysning eller eksotisk reality-underholdning?

Masteroppgave i nordisk språk og litteratur - Universitetet i Agder 2007Presentasjon: Denne mastergradsoppgaven undersøker problemstillinger knyttet til litterær framstilling av virkelige personer og hendelser. Den analyserer Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul, som er tungt markedsført som en skjønnlitterær bok hvor ”alt er sant”. Både etiske og estetiske problemstillinger knyttet til kombinasjonen litterær form og innhold hentet fra virkeligheten, har vært utgangspunkt for oppgaven. Opplegg: Jeg har valgt Bokhandleren i Kabul som primærlitteratur og undersøkelsesgrunnlag fordi så vidt jeg vet er den eneste lengre litterære norske teksten hvor forfatteren lover at innholdet er helt og holdent sant, og benekter noen form for fiksjon. Med utgangspunkt i problemstillingen har jeg gjennomført en analyse av bokas paratekst og en narratologisk analyse av teksten som grunnlag for videre analyser. Deretter har jeg formulert delproblemstillinger som har ledet meg til ulike teoretiske utgangspunkt. Oppgaven har et tematisk preg, og hvert kapittel består av en selvstendig analyse knyttet til hovedproblemstillingen. Gjennomføring: Første del av oppgaven er en analyse av paratekst og leserkontrakt, hvor jeg konkluderer med at forfatteren inngår en virkelighetskontrakt med leseren. Så analyserer jeg selve teksten som utgjør Bokhandleren i Kabul ved hjelp av Genettes narratologiske metode. Deretter diskuterer jeg de klassiske begrepene representasjon og mimesis med utgangspunkt i tekster av Prendergast og Melberg. Det sentrale spørsmålet i dette kapitlet er hvorvidt virkelighet kan skildres litterært uten at formen påvirker innholdet. Roland Barthes’ begrep virkelighetseffekt er utgangspunkt for det fjerde kapitlet, hvor jeg undersøker hvilke litterære virkemidler som tas i bruk for å vise at det er virkelighet som skildres. I det neste kapitlet spør jeg hva Seierstads engasjement i de menneskene hun skriver om, gjør med teksten. Til slutt undersøker jeg om denne litterære formen har likhetstrekk med ulike former framstillinger av virkelighet på tv. Resultat: Jeg har funnet at den litterære formen har preget virkelighetsskildringen, også når det gjelder valg av tema. Analysene mine viser ofte at Seierstad offentliggjør en privat virkelighet som personene ikke ønsket offentliggjort. Seierstads uttalte engasjement og sterke synspunkt gjør at det nødvendigvis er en subjektiv skildring. Fortellerens blikk og ordvalg viser dette tydelig. Virkelighetsskildringen preges også av svært intime detaljer, på samme måte som doku-såpene på TV ofte gjør. Samtidig er boka rik på forklaringer, beskrivelser og ”kultureffekter”, som understreker forskjellene mellom afghansk og norsk/vestlig virkelighet