Skjønnlitteraturens rolle i danningsfaget norsk. En kvalitativ studie om læreres forståelse av forholdet mellom norskfagets danningsoppdrag og arbeid med skjønnlitteratur.

Dette masterprosjektet er en kvalitativ studie hvor vi har undersøkt problemstillingen: Hvordan forstår et utvalg norsklærere forholdet mellom arbeid med skjønnlitteratur og norskfagets danningsoppdrag? Hensikten med prosjektet er å se nærmere på hvordan arbeid med skjønnlitterære tekster kan legitimeres ut fra et danningsperspektiv. Dette har vi gjort ved å gjennomføre kvalitative intervju med syv norsklærere på tre forskjellige ungdomsskoler. Skolen skal få nye læreplaner i 2020, og i den forbindelse skal innholdet i norskfaget fornyes. Denne oppgaven er ment som et bidrag til debatten om norskfagets danningsoppdrag og hvilken rolle skjønnlitteratur kan spille i dette. Et slikt bidrag mener vi er viktig da vi opplever den norskdidaktiske debatten å gå i retning av et mer instrumentelt og ferdighetsrettet norskfag hvor danningsfaget norsk blir tilsidesatt. Undersøkelsen viser at selv om utvalget har forskjellige måter å forstå danning på, har alle en helhetlig forståelse av konseptet generelt og i norskfaget. Om forholdet mellom norskfagets danningsoppdrag og arbeid med skjønnlitteratur mener alle informantene at skjønnlitteraturen kan være en god måte å arbeide med norskfagets danningsoppdrag på. For å imøtekomme norskfagets danningsoppdrag må både skjønnlitteraturens innhold og arbeidsmåter være dannende. Hva som er dannende tekstinnhold og arbeidsmåter, forstås forskjellig av informantene. Dette har blitt drøftet opp mot teori av forfattere som har en sentral rolle i danningsdiskursen: Reinhart Koselleck (2002), Wolfgang Klafki (1996), Jon Hellesnes (1975; 1992) og Laila Aase (1988; 2002; 2005a; 2005b; 2005c)