Alt er relativt: ytelser til barnefamilier i norske asylmottak, 1989–2017

Denne artikkelen tar for seg økonomiske rammer for barnefamilier i asylmottak i perioden 1989 til 2017. Det finnes ikke studier av langsiktige konsekvenser av fattigdom for barn og unge i asylmottak. Det meste som utføres av forskning på denne gruppa er finansiert av forvaltningen, og politiske behov for aktuell og tiltaksrettet kunnskap kan dermed overskygge nødvendigheten av å se langsiktige virkninger. En dokumentgjennomgang viser at i hele perioden har barn som har tilbragt viktige deler av sin oppvekst i asylmottak vært fattige, med en reduksjon i kjøpekraften på 20 % fra 1989 til 2016. Endringer i ankomsttall og i politisk klima har i noen grad påvirket hvordan ytelsene til familiene deres har blitt regulert og begrunnet, i en balansegang mellom «nøkternt» og «forsvarlig», det vil si mellom innvandrings- og sosialpolitikk. Fra 2015, da satsene for ytelser til beboere i asylmottak ble redusert som en del av innstrammingene grunngitt med «flyktningkrisen», skjedde det noe nytt med begrunnelsene. Balansen mellom forsvarlighet og nøkternhet framsto nå for første gang som irrelevant. Det eneste eksplisitte sammenligningsgrunnlag ble tilbud til beboere i asylmottak i andre europeiske land