Dårlige vaner og manglende sans for spillet?

I dette essayet analyseres manglende internasjonale resultater for norsk fotball siden tidlig 2000-tall med utgangspunkt i henholdsvis Merleau-Pontys fenomenologiske og Bourdieus sosiologiske perspektiver om kroppsliggjøring. Jeg hevder at norske fotballspillere mangler god nok spilleforståelse til å være konkurransedyktige internasjonalt. Delvis skyldes dette en ideologi som tilsier at spillet skal tilpasses barna, ikke motsatt. Dette medfører at sentrale elementer ved spillets struktur, som forståelse av tid, rom og relasjonelle ferdigheter, ikke tidlig nok inkorporeres som gode vaner for norske spillere. I tillegg skyldes manglende resultater også en diskrepans mellom hvilken kompetanse spillerne har og hvilket spill en forsøker å spille. Kulturelle elementer fra norsk fotballs suksessperiode på 1990-tallet, basert på en direkte spillestil og «best uten ball», er kroppsliggjort i norske fotballspillere, samtidig som en de senere årene har forsøkt å spille en ballbesittende stil. Resultat- og prestasjonsmessig har dette fungert svært dårlig. I tråd med Østerbergs benevnelse om amfibisk handling foreslås en alternativ tilnærming, der forholdet mellom realitet og intensjonalitet bedre samsvarer