Martin Heideggers begrep om omsorg som eksistensform og dets betydning for forståelsen av begrepet omsorg i omsorgsfag

Sammendrag Vi gir i denne artikkelen en skisse av Martin Heideggers filosofi om omsorg som et grunntrekk ved menneskets måte å være til på i verden. Mennesket kan etter denne filosofien ikke reduseres til en passiv betrakter av verden eller organisme som utnytter omgivelsene til bestemte formål, men vi er i utgangspunktet en eksistensform som forholder seg omsorgsfullt til verden. Siden dette er vår grunnleggende væremåte, skyldes mangel på omsorg en form for fremmedgjøring overfor oss selv og verden som Heidegger kaller forfall til «man». Vi er her ikke lenger genuint og ekte oss selv, men gjør det «man» gjør. Denne fremmedgjøringen vil vi sammenlikne med Søren Kierkegaards begrep om fortvilelse. Denne filosofiske tilnærmingen til omsorgsfenomenet sammenholdes så med ideen om omsorg slik det utøves i et omsorgsyrke. Dette leder til følgende konklusjon: Siden vår eksistensform er omsorg, kan ikke profesjonen sette grenser for vårt allmenne omsorgsansvar. Og videre: Utøvelsen av profesjonell omsorg er forankret i vår eksistensform som omsorg. På slutten av kapitlet viser vi til nyere empirisk forskning som underbygger Heideggers filosofi om omsorg som menneskelig eksistensform