Den paradoksale reformasjonen

I 1536 fattet den danske kongen og det danske riksrådet to vedtak. Det ene var å avskaffe den katolske kirken, det andre var å avskaffe det selvstendige norske riket og legge det under den danske kronen. I både Danmark og Norge ble dermed den protestantiske reformasjonen innført med ett slag. Dette ble gjennomført med stor konsekvens i de følgende generasjoner, men det gjorde de to landene like bare på overflaten. I Danmark sprang reformasjonsvedtaket ut av en evangelisk bevegelse, mens Norge var hundre prosent katolsk. I kombinasjon med det politiske hegemoniet, ble reformasjonen i Danmark preget av stor kirkelig aktivitet, mens Norge ble passiv mottaker av forandringene, samtidig som de katolske sympatiene lenge preget befolkningen. Da Norge endelig på slutten av 1700-tallet fikk en folkelig luthersk bevegelse, beveget Danmark seg vekk fra ortodoks lutherdom, via rasjonalismen over til 1800-tallets grundtvigianisme. På den andre siden er den katolske kirken nå fire ganger større i Norge enn i Danmark