Påvirkninger på og effekter av romlige avgrensninger i byvekstavtalen for Oslo og Akershus

I byvekstavtalen for Oslo og Akershus møtes areal- og transportplanleggingen, som sammen skal produsere en enhetlig avtale for hvordan nullvekstmålet for personbiltransport i byområder skal nås. I forkant av forhandlingene ble det avgrenset hvilket område avtalen skal gjelde for og hvilke kommuner som skal være en del av forhandlingene. I tillegg har det etter forhandlingene har startet blitt avgjort hvordan nullvekstmålet skal oppnås. Geografiske avgrensninger for avtalen vil påvirke hva avtalen kan oppnå, og påvirke posisjonene til kommunene som ligger sentralt plassert rundt Oslo. Denne oppgaven tar for seg hvordan de prosessuelle og geografiske avgrensningene som har blitt gjort i arbeidet med byvekstavtalen, og ser de i lys av teori om spatial fit og forhandlinger. Videre går oppgaven inn på hvordan disse avgrensningene og byvekstavtalen potensielt har effekter på plansystemet og for innbyggeres mulighet til påvirkning. Studien viser at selv om det ut i fra Regional plan for Oslo og Akershus og utredninger gjort i forkant av forhandlingene er flere potensielle geografiske argumentasjoner som er aktuelle for avgrensningen av samarbeid, har enkelte kommuners samarbeid med sentrale departement og frykt for å ha en stor forhandlingsgruppe vært sentrale faktorer for avgrensning. Effektene på plansystemet er en bedre samordning av sektorene i avtalen. Likevel vitner blant annet det lite fokuset på demokratiske verdier, lite transparens og medvirkning om at den horisontale samordningen har sine svakheter. I tillegg viser studien at forhandlingene om byvekstavtalen kan brukes som en plattform for å sørge for at regional plan samkjøres med byvekstavtalens mål. Dette kan potensielt være en uheldig konsekvens for hvordan plansystemets forvaltningsmyndighet er bygd opp. Det gjør også at innbyggere har lite innsyn i prosessen rundt utformingen av regional plan, som strider med demokratiske idealer i plan- og bygningsloven