Et tilknytningsperspektiv inn i trosopplæringen i Den norske Kirke: Kan tilknytningsteori være nyttig for å se på relasjonen barna får til voksne som de møter i forbindelse med ulike trosopplæringstiltak i Den norske kirke?

Dette prosjektet er et forsøk å se om en sentral teori innenfor religionspsykologien kan være nyttig for å se på relasjonen barn får til voksne som de møter i forbindelse med ulike trosopplæringstiltak i regi av Den norske kirke. Oppgavens problemstilling er; ​kan tilknytningsteori være nyttig for å se på relasjonen barn får til voksne som de møter i forbindelse med trosopplæringstiltak i Den norske kirke? ​ Teorien det blir gjort rede for og tas i bruk for å se på relasjoner i Den norske kirkes trosopplæring er tilknytningsteori. Når begrepet tilknytning brukes i utviklingspsykologien, er det som en oversettelse av det engelske ordet attachment som er et uttrykk for at noe mindre knytter seg til og blir avhengig av noe større.Tilknytningsteori handler om samspillet mellom tilknytning og omsorg. Samspillet omfatter omsorgspersonenes evne og vilje til å dekke barnets behov og gi det trøst, beskyttelse og trygghet i farlige situasjoner slik at barnet skal kunne utforske verden mest mulig risikofritt. Metoden som er benyttet for å forske på dette er en strukturert observasjon av tre ulike trosopplæringstiltak. Funnene sett i lys av teorien gjør det mulig å konkludere med at tilknytningsteori er et nyttig verktøy å ta med seg inn som trosopplærer i Den norske kirke blant annet fordi den gjør voksne mer bevisst på viktige mekanismer ved barn og foreldres relasjon til voksne mennesker i trosopplæringen