Introduksjonsprogrammet og flyktningkvinner – Hva fungerer? En komparativ case-studie av implementeringen av introduksjonsprogrammet i Haugesund og Fredrikstad kommune.

I takt med økt innvandring har integreringspolitikken utviklet seg, og det har blitt et større fokus på økonomisk integrasjon. Regjeringen er i gang med et integreringsløft og vil gjennomføre en reform av integreringsfeltet slik at flere innvandrere deltar i arbeids- og samfunnsliv. Et sentralt virkemiddel for økonomisk integrering er det toårige introduksjonsprogrammet for flyktninger. Hvorvidt integreringen har vært suksessfull måles i programdeltakernes overgang til arbeid eller utdanning etter endt program. Den statlige målsetting er at 70 prosent av deltakerne i introduksjonsprogrammet skal være i lønnet arbeid og/eller utdanning året etter avsluttet program. To sentrale utfordringer er at det er stor kommunal variasjon i resultatoppnåelse, og at kvinner får betraktelig dårligere resultater enn menn. Denne oppgaven har kvinners resultater i introduksjonsprogrammet som tema. Jeg sammenligner hvordan Haugesund og Fredrikstad kommune implementerer introduksjonsprogrammet, og hvordan de jobber med kvinners deltagelse. Dette gjør jeg ved å benytte en implementeringsmodell av den danske statsviteren Søren Winter, og justerer modellen etter relevante variabler knyttet spesifikt opp mot denne oppgaven. På denne måten håper jeg å identifisere mulige forklaringsfaktorer for hvorfor flyktningkvinnene i Haugesund har oppnådd bedre resultater enn de i Fredrikstad. Det empiriske grunnlaget er basert på intervjuer med nøkkelpersoner som jobber med introduksjonsprogrammet i hver av kommunene, samt skriftlige kilder. Kartleggingen av implementeringen av introduksjonsprogrammet i de to kommunene avslørte sentrale forskjeller. Funnene kan deles inn i to kategorier. Den ene kategorien innebærer målrettet arbeid med kvinnene i programmet, og den andre kategorien omhandler implementeringen som helhet. Hva gjelder det målrettede arbeidet, jobber de i Haugesund mye med sosial oppfølgning og veiledning av de kvinnelige deltakerne, slik at de kan tilpasse seg det nye samfunnet. I tillegg har de hatt god effekt av å tilby kjønnsdifferensierte prosjekter. I disse prosjektene har kvinnene vært ute i arbeidspraksis, og fått tett oppfølgning av en veileder. På den måten har de klart å tilrettelegge for den enkeltes behov. Hva gjelder iverksettingsstrukturen generelt, har de gjennom utstrakt samarbeid med næringslivet og andre lokale aktører, god arbeidsdeling og økonomisk frihet, klart å utnytte det lokale mulighetsrommet til sin fordel