Hvordan kan fastleger bidra i Gode pasientforløp? En kvalitativ studie av drivkrefter og motkrefter ved innføringen av fastlegens rolle i Gode pasientforløp

Sammendrag Gode pasientforløp i kommunene ble utviklet som svar på utfordringen som helsetjenesten står overfor med flere hjemmeboende eldre og personer med flere kroniske sykdommer. Dette er en pasientgruppe som har behov for mange forskjellige typer helsehjelp; hjemmesykepleie, rehabilitering, mange legemidler, hjelpemidler, hyppige legekontroller, og de er ofte innlagt akutt i spesialisthelsetjenesten. Kommunenes sentralforbund, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Helsedirektoratet utviklet nasjonale læringsnettverk for å innføre Gode pasientforløp i kommunene. Læringsnettverk er et eksempel på en endringsstrategi som egner seg godt for å oppnå kvalitetsforbedring i helsetjenesten. Gode pasientforløp tar utgangspunkt Grimsmos modell for Helhetlige pasientforløp i hjemmet, hvor helsehjelpen tilpasses pasientens funksjonsnivå og i mindre grad blir styrt etter pasientens diagnoser. Satsningen på Gode pasientforløp ønsket å vri helsetjenestens tankegang fra «Hva er i veien med deg?» til «Hva er viktig for deg?». Fastlegens rolle i Gode pasientforløp er å tilby denne pasientgruppen en legetime innen 2 uker etter utskrivelse fra sykehus eller kommunal institusjon, gjennomføre konsultasjonen i henhold til en sjekkliste og sende rapport med behandlingsplan tilbake til hjemmesykepleien. Å innføre fastlegens rolle i Gode pasientforløp er et eksempel på en sammensatt endringsprosess, og slike endringsprosesser lykkes i varierende grad. Jeg har i denne oppgaven ønsket å undersøke hva som påvirker fastlegers deltakelse i systematisk samarbeid med øvrig helsepersonell i kommunen. Problemstillingen har vært: Hvordan oppfatter fastlegene kravet om å endre arbeidsform for å oppnå bedre og mer systematisk samarbeid med øvrig helsepersonell i kommunen om pasienter som inngår i Gode pasientforløp? Jeg ønsket videre å undersøke hvilke holdninger fastleger har til å endre arbeidsform, og om det er noen spesielle faktorer som påvirker disse holdningene. Jeg har benyttet kvalitativ metode for å besvare problemstillingen. I et strategisk utvalg for å oppnå maksimal variasjon har jeg gjennomført semi-strukturerte intervjuer med 7 informanter. Materialet ble analysert ved hjelp av modifisert systematisk tekstkondensering. Resultatene viser at fastlegene anerkjenner behovet for endring, og forventer endring. De er gjennomgående positive til Gode pasientforløp som arbeidsform. De har i varierende grad implementert de ulike elementene som inngår i fastlegens rolle. De oppgir ulike drivkrefter og hindringer for å implementere fastlegens rolle i Gode pasientforløp. Som hovedtrekk finner jeg to sentrale tema: rollen som samarbeidspartner oppleves nyttig, samtidig som den byr på utfordringer, og allmennmedisin som fag har iboende styrker og begrensninger for å støtte fastlegens rolle i Gode pasientforløp. De viktigste drivkreftene for endring finner jeg å være eierskap til endringen og ikt-verktøy som understøtter arbeidsflyten. I lys av etablert kunnskap om ledelse, endringsledelse og ledelse i helsetjenesten, kan resultatene tolkes å være en bekreftelse på at en sammensatt endringsprosess i helsetjenesten, og i fastlegetjenesten, krever tilsvarende kompetanse og ressurser i ledelsen av en slik endring. Dette er en utfordring når vi vet at fastlegeordningen er underlagt varierende grad av ledelse og kompetanse i ledelsen. For å oppnå ønsket implementering av endringer i fastlegetjenesten, må både helsemyndigheter, lokal ledelse og fastlegene selv ha kunnskap om slike sammensatte endringsprosesser og benytte effektive virkemidler