Lærerens tilrettelegging av språkvansker i skolen på barnetrinnet. En kvalitativ intervjustudie.

I henhold til opplæringslovens (1998) § 1-3 skal opplæringen tilpasses hver enkelt elevs evner og forutsetninger slik at alle opplever økt læringsutbytte. Samtidig skal skolen sette inn tiltak så tidlig som mulig. Det er mange elever i grunnskolen som har språkvansker. Ifølge Ottem & Lian (2008) har fem til syv prosent av alle barn språkvansker. Derfor er det viktig at ansatte i skolen, spesielt lærere, har kompetanse og kunnskap om tilrettelegging for disse elevene. Formålet med denne masteroppgaven er å undersøke hva lærere kan fortelle om egen kunnskap angående språkvansker, og finne ut hvordan de tilrettelegger undervisningen overfor disse elevene. Dette er et viktig tema slik jeg ser det, fordi språk har en veldig stor betydning på skolen, og kontaktlæreren er den som tilbringer mest tid med elevene. På bakgrunn av dette formulerte jeg følgende problemstilling: Hvordan tilrettelegger lærerne undervisning for elever med språkvansker som sin primærvanske i skolen på barnetrinnet? Med bakgrunn i problemstillingen har jeg følgende forskningsspørsmål: Hvilken kompetanse opplever lærerne at de har når det gjelder språkvansker? Hvilke utfordringer møter lærerne i arbeid med barn med språkvansker? Hvilke arbeidsmetoder bruker, og opplever lærerne som nyttige, i arbeidet med barn med språkvansker? Hvem samarbeider lærerne med i denne situasjonen, og hvordan ser samarbeidet ut? I denne studien var det mest hensiktsmessig å benytte en kvalitativ forskningsmetode. Hovedmaterialet i dette arbeidet er basert på intervjuer av fem kontaktlærere på barnetrinnet, som arbeider med elever som har språkvansker som sin primærvanske. Gjennom intervjuene ønsker jeg å finne ut hvor mye lærere vet om barnas språkvansker, og hvordan de arbeider med elevene slik at de får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Sentrale funn fra analysen av intervjumaterialet viste at ifølge lærerne er relasjon, trygghet og vennskap det viktigste for elever med språkvansker. Lærerne vektlegger arbeid med klassemiljøet slik at elever med språkvansker ikke får dårlig selvtillit, at de opplever mestring, samtidig som de er en del av fellesskapet. Nesten alle lærerne mener de har tilstrekkelig kunnskap når det gjelder språkvansker, men hevder at man aldri blir ferdig utlært, og at det er stadig behov for å lære mer. Alle lærerne hadde mulighet til å spørre om råd fra andre fagpersoner på skolen, for eksempel ved å snakke med kollegaer og spesialpedagoger. Dette viste det seg var med på å øke lærernes kunnskap om språkvansker. Lærerne samarbeider blant annet med pedagogisk-psykologisk tjeneste, spesialpedagoger, logoped, foreldre, rektor, skoleassistenter, barnevernet, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, med mer. Av disse viser det seg at samarbeidet med PPT og spesialpedagoger er viktigst ut fra deres erfaringer. Terminologi brukt i forbindelse med «språkvansker» viser at det er et mangfoldig begrep som informantene tolker og bruker forskjellig. Det viste seg også at det er manglede kunnskap om språkets uttrykksform, det vil si at språkvansker kan vise seg både i form, innhold og bruk av språket. Lærerne mener at tilpasset opplæring er en del av tilretteleggingen for eleven i timen. Det viste seg at lærerne er bevisst på at språkvansker fører til andre vansker; i forhold til lesing, skriving og det sosiale. De vektla arbeid med barnets ordforråd og begrepslæring, som en veldig viktig del av tilretteleggingen. Mange av lærerne er kjent med, og bruker ulike digitale lære- og hjelpemidler som en støtte i undervisningen. Derimot opplever lærerne at det er vanskelig å tilrettelegge undervisning for den enkelte eleven med språkvansker, samtidig som de må ta hensyn til alle andre i klassen. Lærerne mener at det ikke er så mye de kan gjøre, fordi det ikke er nok ressurser. De vektlegger ekstra ressurser i skolen og samarbeid med assistenter som nødvendig i arbeid med elever med spesielle behov. Funnene i oppgaven viser at det er sammenheng mellom lærerens kunnskap, ressurser i skolen, samarbeid og lærerens kompetanse innom tilrettelegging for elever med språkvansker. Lærerne ønsket større mulighet til å lære seg mer om språkvansker gjennom veiledning og kurs. I tillegg savner de konkrete tips og metoder som de kan benytte i sitt arbeid. Den endelige konklusjonen er at lærerne ikke har nok kunnskap, ressurser eller veiledning til å tilrettelegge undervisning for elever med språkvansker på en tilstrekkelig måte