Korttidseffekt av ECT- behandling for depresjon hos eldre og forløp over tid

Bakgrunn: Behandling av depresjon hos eldre er utfordrende. Mange oppnår ikke remisjon, og for pasienter som oppnår remisjon er sannsynligheten stor for tilbakefall. Kunnskapen om deprimerte pasienters prognose og om hva som er god behandling, er sparsom. Målet med den aktuelle studien er todelt. Pasientene i studien har vært innlagt på en alderspsykiatrisk avdeling for behandling av moderat til alvorlig depresjon. Det ene målet har vært å undersøke korttidseffekt av ECT-behandling, samt å undersøke variabler som kan predikere effekt. Vi ønsket å vite om psykose, kognitiv funksjon, depresjonsdybde og alder kunne predikere remisjon ved utskrivelse. Det andre målet med studien har vært å undersøke forløp over tid hos de samme pasientene med fokus på remisjon ved utskrivelse, depresjonsdybde, kognitive mål, vedlikeholdsbehandling og reinnleggelser. Metode: Studien er en naturalistisk kohortundersøkelse som baserer seg på kliniske data. Datamaterialet er hentet fra et samtykkebasert kvalitetsregister for personer som utredes og behandles ved alderspsykiatriske avdelinger i spesialisthelsetjenesten (KVALAP). Disse dataene kobles med informasjon om de samme pasientene fra et samtykkebasert kvalitetssikringsprosjekt, «Prognose etter alderspsykiatrisk behandling» som undersøkte pasientene 2-3 år etter utskrivelse. Utvalget i studien består av 42 deltakere, 13 menn og 29 kvinner med gjennomsnittsalder på 75 år som alle har fått ECT under innleggelse. Alle pasientene har en depresjonslidelse ved innleggelse. GAF-S og GAF-F ved utskrivelse anvendes som utfallsmål etter ECT-behandling. CGI-I anvendes som mål på remisjon. MADRS anvendes som utfallsmål ved oppfølging. Kvantitative metoder ble brukt for å undersøke hypotesene i denne studien. Analysene som ble benyttet var parrede og uavhengige t- tester, korrelasjonsanalyser og ikke- parametriske tester som kji-kvadrat, Mann Whitney U- test og Wilcoxon signed- rank test. En supplerende logistisk regresjonsanalyse ble også utført. Resultater: Oppsummert viser funnene at pasientene oppnår bedring ved utskrivelse fra avdelingen. Pasientene har fått en betydelig endring i GAF-skårer fra innleggelse til utskrivelse. 29 av 42 pasienter oppnådde remisjon. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom remisjon og GAF-skårer ved innkomst, kognitiv svikt, psykose, depresjonsdybde eller alder. Ved oppfølging viste resultatene at pasientene hadde en betydelig nedgang i depressive symptomer siden innleggelsestidspunktet. 50 % var i remisjon. Ingen sammenheng ble funnet mellom remisjon ved utskrivelse og variablene ved oppfølging (depresjonsdybde, kognitive mål, reinnleggelser og vedlikeholds- ECT). Det ble heller ikke funnet noen sammenheng mellom vedlikeholds- ECT og reinnleggelser. Pasientene viste ingen signifikant endring i kognitiv funksjon fra innleggelsestidspunktet til oppfølging. Konklusjon:Til tross for metodiske svakheter ved studien, er det et viktig funn at eldre pasienter med moderat til alvorlig depresjon behandlet med ECT oppnådde bedring etter innleggelse på alderspsykiatrisk avdeling. I tillegg viste langtidsoppfølgingen at pasientene hadde betydelig lavere depresjonsskårer. Det var ingen signifikant endring i kognitiv funksjon ved oppfølgingstidspunktet 2- 3 år etter