Klimaperspektiver i norsk fagbevegelse: En analyse av klimapolitisk handlingsrom i LO og utvalgte forbund

Denne studien tar for seg klimapolitiske prosesser i fagbevegelsen, avgrenset til Landsorganisasjonen i Norge (LO) og enkelte av organisasjonens medlemsforbund. Fagbevegelsens klimapolitiske utfordring er at de stilles ovenfor en avveining mellom klimahensyn og sysselsetting. For Norge som oljenasjon er denne utfordringen prekær og medfører interne stridigheter i LO. For å belyse utfordringen vil denne studien benytte en kvalitativ casestudie samt arbeidsgeografiske teorier om aktørskap og aktørers tilknytnings- og aksjonsrom til å besvare følgende problemstilling: Hvilken betydning har interesser, solidaritet og representasjon for utforming av klimapolitikk i fagbevegelsen? Hvordan oppfatter aktører i LO deres handlingsrom for klimapolitisk utforming og klimapolitisk aktørskap? Resultatene viser at forbundene knytter medlemmenes klimapolitiske interesser til sektorinteressene. Dette legger videre føringer for deres normative politikk for hvordan det norske samfunnet som helhet bør møte klimaendringene. I forlengelse av dette viser studien hvordan forbundene utformer klimasolidaritet. Dersom forbundene hadde vært mindre bundet av en sektorbasert struktur, ville det vært enklere for forbundene å føre en klimasolidaritet basert på en klasseforståelse. I dag er klimasolidariteten stort sett bekreftende, som vil si at den ikke utfordrer de kapitalistiske strukturene i sektoren de tilhører. Det er likevel ikke en nødvendig relasjon mellom interesser og sektor, og interesser og solidaritet. Relasjonen kan være et produkt av politisk representasjon. Dette er en prosess der aktørene kollektivt produserer og reproduserer en representasjonsstruktur, basert på aktørenes forståelse av at interessene følger sektoren. LO er en av flere nettverksrelasjoner der forbundene kjemper for å ivareta egne interesser og realisere egen politikk. Sakseierskapsprinsippet står imidlertid sterk og det argumenteres for at petroleums- og leverandørindustrien har sakseierskap til deler av klimapolitikken. Dette ble godt illustrert under LO-kongressen i mai 2017, der flertallet av delegatene representerte forbund som ønsket å redusere utvinningshastigheten på norsk sokkel. Likevel ble det fattet vedtak til støtte for videre leting. Oppgaven konkluderer med at forbundenes svært forskjellige tilknytningsrom og klimapolitiske interesser, resulterer i at de også utøver aktørskap ulikt. Videre har jeg sett på mulige implikasjoner dette har for samfunnet