Innovasjonspartnerskap som et instrument ved innovative offentlige anskaffelser : en empirisk studie av to pågående innovasjonspartnerskap i Norge

Masteravhandlingen utgjør en empirisk studie av to pågående innovative offentlige anskaffelsesprosedyrer kategorisert som innovasjonspartnerskap. Tematikk og problemstilling er utviklet i samråd med Byrådsavdeling for finans, innovasjon og eiendom i Bergen kommune samt veileder ved NHH. Innovasjonspartnerskap ble for første gang introdusert av Europaparlamentet gjennom direktiv 2014/24/EU med hensikt om å øke satsingen på innovasjon for medlemslandene. Avhandlingens formål har vært å belyse to pågående innovasjonspartnerskap i Bergen- og Stavanger kommune, henholdsvis «1 000 bygg – 10 000 muligheter» og «Aktivisering og egenmestring». For å innfri oppgavens intensjon har forventinger og førstehåndserfaringer gjennom multiple perspektiv fra sentrale aktører i de to partnerskapene blitt utredet. Avdekket datamateriale har dannet grunnlaget for å trekke ut utvalgte sentrale retningslinjer. Retningslinjene fungerer som et utgangspunkt for de betingelser som bør være tilstede, eller i det minste ettertrykkelig overveid, for at et innovasjonspartnerskap skal fungere etter hensikten. Betingelsene vil være til nytte både for offentlige oppdragsgivere samt private og offentlige leverandører som vurderer inngåelse av, eller er underveis i, et innovasjonspartnerskap. Datamaterialet har blitt innhentet ved hjelp av fire dybdeintervjuer fra oppdragsgiver- og leverandørsiden. For å bekrefte om uttalelser fra dybdeintervjuer reflekterer generell konsensus i anskaffelsesfaglig kontekst, samt for å supplere med innspill fra ytterligere innsiktsfulle aktører, har også kvantitativt datamateriale fra Innovasjon Norge, Bergen-, Stavanger-, og Oslo kommune, C3, Sunnaas Sykehus, Sykehuset Østfold, Statens Vegvesen og Anskaffelsesakademiet blitt innhentet og analysert. Med utgangspunkt i et offentlig anskaffelsesregelverk som fremstår som omfattende og intrikat utkrystalliserte det seg et behov for en metode som kunne myke opp eksisterende praksis for å finne og ta i bruk de gode innovative løsningene. Metoden EU la til rette for i 2014/24/EU er et betydelig steg i riktig retning for å fremme den offentlig-private innovative satsningen, spesielt når foregangsaktørene og de statlige tilretteleggerne har opparbeidet seg erfaringer som kan generaliseres og gjøres tilgjengelig for interessenter. Bergen og Stavanger beviser på hvert sitt vis at innovasjonspartnerskap som anskaffelsesprosedyre og rammeverk så langt fungerer godt til sin hensikt, gitt tilstrekkelig dedikasjon av ressurser. Betingelsene for gjennomføring av et velfungerende innovasjonspartnerskap listes avslutningsvis opp i avsnitt for diskusjon