Organisering av vertslandsstøtte i totalforsvaret. Finner ressursene hverandre?

Problemstillingen denne oppgaven svarer på er: «Hvordan sikrer Norge tilstrekkelig drivstoffberedskap for å ta imot allierte forsterkninger?». Tilgang på drivstoff er vitalt når militære avdelinger skal gjennomføre operasjoner. Tilstrekkelig drivstoffberedskap er viktig for at allierte styrker skal kunne gjennomføre operasjoner i Norge. Ansvarsforholdene knyttet til drivstoffberedskap er kartlagt for å kunne besvare problemstillingen. Drivstoffberedskap er en samfunnskritisk funksjon og Regjeringen har delegert ansvaret til Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Ansvaret for vertslandsstøtte er ikke i samme grad fordelt, men det kommer klart frem at det skal håndteres i rammen av totalforsvaret. Forsvarsdepartementet (FD) er ansvarlig for den samfunnskritiske funksjonen Forsvar og alliert forsterkning er en sentral del i forsvaret av Norge. Det er derfor naturlig at FD har en sentral rolle knyttet til vertslandsstøtte til allierte militære styrker som skal operere i Norge. Forsvarssektoren og NFD har utgjort utvalget for studien. Oppgaven støtter seg på teori knyttet til organisasjoner, samhandlingen og logistikk. Studien følger et intensivt kvalitativt eksplorerende undersøkelsesopplegg. Datainnsamlingen ble gjennomført i to faser, basert på to ulike metoder, dokumentstudier og intervjuer med nøkkelpersonell hos aktørene. Målet for datainnsamlingen var å kartlegge hvordan utvalget for studien ivaretok sitt ansvar knyttet til drivstoffberedskap. Analysen av datainnsamlingen viste at det var mangelfull koordinering mellom aktørene. Det kan virke som om det ikke er etablerte systemer for å dele beredskapsbehov mellom Forsvaret og de sivile totalforsvarsaktørene. Funn i oppgaven danner grunnlag for å anta at Forsvaret primært søker å løse vertslandsstøtteoppgavene i egen sektor, og ikke ser beredskapsbehovene tilknyttet vertslandsstøtte i sammenheng med det sivile beredskapsarbeidet og totalforsvaret. Risikoen med en slik tilnærming er at beredskapsløsningene for vertslandsstøtte blir suboptimale og at de fratar ansvarlig myndighet nødvendige forutsetninger til å forvalte sitt ansvar. Det bør etableres en tydeligere rollefordeling i arbeidet med å bygge beredskap for å kunne yte vertslandsstøtte. De sivile aktørene i totalforsvaret må ansvarliggjøres ved at Forsvaret tydelig fremmer eget og alliertes behovet for støtte. I neste instans må Forsvaret få mulighet til å kontrollere at beredskapssystemene som skal ivareta behovet er på plass. Det kan være interessant å undersøke hvordan en slik kontroll kan gjennomføres, men før en slik studie blir relevant må det etableres et system som sikrer at beredskapsbehovet for vertslandsstøtte er kjent blant alle totalforsvarsaktørene