Hvorfor er det så få menn i kirken? En kvalitativ studie av konfirmantfedres erfaringer i en menighet i Den norske kirke sett i lys av maskulinitetsteori

Da jeg startet dette prosjektet ante jeg ikke hvor det skulle ende. Intensjonen har vært å forsøke å komme ett skritt nærmere et svar på hvorfor det er så få menn i kirken. I løpet av høsten har jeg hatt utallige samtaler med mennesker som har vist stor interesse for temaet jeg skriver om. Det vites ikke om de bare har vært høflige og spurt om oppgaven slik man gjerne gjør når man møter mennesker som kun har ett fokus i livet, eller om dette faktisk er et tema som engasjerer. Uansett har det gitt meg følelsen av at jeg holder på med noe som er viktig, og det er jeg takknemlig for. Etter møtet med informantene og analysen har jeg blitt mer overbevist om at Den norske kirke og andre kirkesamfunn trenger å brette opp ermene. I stedet for å forsøke å bevare sin posisjon og til stadighet minne om den kristne kulturarven må man i større grad fokusere på det misjonale aspektet ved det å være kirke. Vi må ut og vinne nye! Det må oppleves viktig å være en del av kirken, noe må stå på spill og kirken må være et sted som slipper folk til og hvor man kan få brukt sine personlige egenskaper. Spesielt menigheten, men også Borg bispedømme har vært svært samarbeidsvillige i prosessen, jeg må si jeg er imponert over prester, stab og frivillige i menigheten for hva de får til. Takk også til informantene for ærlige og hyggelige samtaler. En stor takk må rettes til min veileder Tone Stangeland Kaufman, som med sitt blikk for detaljer, faglige tyngde, fleksibilitet og engasjement har hjulpet meg til å finne retning og forbedre kvaliteten på prosjektet. Venner og familie skal også ha takk for å holde ut med meg i humørsvingninger og overdreven interesse for feltet. I min blindhet for min egen tekst har jeg fått god hjelp til korrektur fra familie og venner, takk! Til slutt må jeg også takke min arbeidsgiver for fleksibiliteten som var nødvendig for å få prosjektet i havn