«Mellom fellesskap og høytid» : en kvalitativ undersøkelse av prester og diakoners erfaringer fra sykehjemgudstjenester med fokus på reminisens og eksistensiell meningsdannelse

Et økende antall personer med demens gir gode grunner for å forske på hva som kan sies å gi mening i en tilværelse med en demenssykdom. Denne masteroppgavens problemstilling og hensikt er å undersøke prester og diakoners erfaringer fra gudstjenester på sykehjem for mennesker med demens, og hvordan disse gudstjenestene kan forstås som praksis innenfor reminisenstenkningen og ritualisering som bidrar til eksistensiell meningsdannelse. I arbeidet med denne oppgaven har kvalitativ metode med en abduktiv tilnærming blitt tatt i bruk. Data har blitt samlet inn ved kvalitative dybdeintervju med tre prester og to diakoner om deres erfaringer med planlegging, gjennomføring fra gudstjenester på sykehjem, samt refleksjoner rundt disse erfaringene. Gjennom analysen av datamaterialet fra intervjuene fremkom fire hovedoverskrifter: intensjon, praksis, refleksjon og særskilte utfordringer. Analysen viser fire intensjoner bak gudstjenesten: gjenkjennelse, kirkenærhet og høytid, fokus på enkeltmenneske og fellesskap. Praksiskategorien viser hvordan disse fire intensjonene ble båret frem gjennom gudstjenesten. Refleksjon kategoriserer refleksjonene av hvilken funksjon og betydning de ulike intensjonene og gjennomføringen av disse kan for mennesker med demens som er tilstede. Særskilte utfordringer setter ord på utfordringer knyttet til gudstjenester på sykehjem for mennesker med demens. Nevnte funn danner et grunnlag for diskusjon rundt hvordan disse gudstjenestene som ritualisering kan forstås som praksis innenfor reminisensmetoden og som bidrag til eksistensiell meningsdannelse for mennesker med demens. I denne diskusjonen er Tatjana Schnells forståelse av kilder til mening i livet og Elizabeth MacKinlay og Corinne Trevitts forskning på reminisensarbeid i demensomsorgen sentrale bidrag i det teoretiske rammeverket. Det rettes også et blikk mot aktuell riteforskning. Med utgangspunkt i funnene fra analysen sammen med det teoretiske rammeverket, kan det konkluderes med at gudstjenesten kan hevdes å forstås som en handling med sterkt potensial som reminiserende praksis. Som reminiserende praksis kan gudstjenesten sies å appellere til ulike sanser, skape gjenkjennelse, fremme tilhørighet på flere nivåer, knytte relasjon og fellesskap og sette fokus på enkeltmennesket. Dette reminiserende aspektet synes å være en viktig faktor for at gudstjenesten skal kunne forstås som bidrag til eksistensiell meningsdannelse