Bekymring og kartlegging. En kvalitativ studie av lærere, kartleggingsprøver og bekymring i 1-4 trinn.

Denne oppgaven tar sikte på å gi en sosiologisk analyse av kartleggingsprøver på 1-4 trinn på barneskolen. Med dette ønsker jeg å vise hvordan kartleggingsprøver er med på å skape sosiale realiteter gjennom i et sett ulike kontekster. Dette skjer gjennom relasjoner mellom forskjellige medium fra internasjonale organisasjoner og stat, til lærer og elev. Gjennom oppgaven er jeg spesielt interessert i å finne hvilken grad kartleggingsprøvene er med på å lage inndelinger blant barn, hvordan de brukes til å definere forskjeller og kategorisere barn. Dette avhenger av definisjoner av hva et normalt barn skal oppføre seg. Altså hvilke egenskaper det er ønskelig for et barn å ha, og hvilke egenskaper som ansees som problematiske. Dette blir en form for konstruksjon av normalitet og avvik i skolen. For å få innblikk hvordan dette konstrueres er det blitt gjennomført intervjuer med seks lærere på småskoletrinnet, som forteller om sine erfaringer med kartlegging og deres syn på kartleggingsprøver. På et makronivå kan prøvene sees som et ledd av internasjonalisering av den norske skolen, og knyttes tett til anbefalinger fra internasjonale organisasjoner som OECD. Den kan altså forstå som en del av globale makrobetingelser Norge må forholde seg til. Blant anbefalingene OECD kommer med ligger større fokus på kvalitetssikring av skoleverket, som gjennomføres via testing av barnas resultater. Kartleggingsprøvene kan også forstås som et ledd av en tidlig innsats-tenkning, hvor barn som sliter tidlig skal oppdages, noe som vil gjøre det mulig å sette inn hjelp. Dette er både for å forbedre enkeltbarnas livssjanser, men også for å tjene nasjonens internasjonale konkurransedyktighet, gjennom sikring av den fremtidige arbeidskraftens kompetansenivå. På et mesonivå kan man se hvordan kartleggingsprøven tar del i institusjoner som har som mål integrere i arbeid, og skape konkurranse i både arbeidsmarkedet innenlands og nasjonens konkurransedyktighet. Denne fremgangsmåten er nødt å innebære en forståelse av når det er "riktig" å sette inn ekstratiltak for å hjelpe barn. Dette er videre avhengig av hvordan man definerer krav og hvilke mål som er forventelige av barn. På denne måten rekonstrueres normaliteten ut fra kartleggingsprøvens resultater, og den normalfordelingskurven prøven fører med seg. Et barn som ikke oppnår de målene som forventes kan så forstås som et avvikerbarn, da de ikke oppnår de kravene som settes av prøven Oppgaven tar utgangspunkt i avvik som sosialt konstruert, og er spesielt knyttet til Ian Hackings teori om hvordan blant annet statistiske inndelinger, som kartleggingsprøven kan være et eksempel på, er med på å skape nye typer mennesker og nye måter å være på. Disse iii inndelingene vil videre kunne ha påvirkninger på barnas liv og deres selvforståelse, da de skaper kategorier for hva som forventes som normalt for et barn. Oppgaven forsøker å finne ut hva lærerne tenker om dette, hvordan de selv rekonstruerer denne normaliteten og hvordan de bruker dette til å påvirke barnas liv. To vinklinger brukes for å besvare dette, analysen er interessert i både hvordan lærere snakker om kartleggingsprøver og hvordan de beskriver praksisen med kartleggingsprøver. Den første delen tar utgangspunkt i hva de beskriver som oppgavens funksjon. Hva ønsker de å bruke den til, hva kan den brukes til og hva ønsker de å ikke bruke den til. Den andre delen tar utgangspunkt i hvordan de beskriver kartleggingsprosessen fra før den gjennomføres til etter den avsluttes. Med denne delen kommer det enda tydeligere fra hvordan konkret kartleggingsprøvene påvirker både lærer og elevs hverdager. Gjennom analysen kommer det frem at kartleggingsprøvene ofte brukes til å rettferdiggjøre handling, ovenfor barn, foreldre og utenforstående eksperthjelp. Kartleggingsprøvene er med på å lede undervisningen både i forkant og i etterkant av prøvene, da barna må være forberedte til prøvesituasjonen og resultatene brukes til å fokusere undervisningen. Oppgavene oppfattes som i stor grad som legitime av lærerne. I den grad det er skepsis mot kartleggingen, er det vanskelig å likevel ikke jobbe på denne måten, da oppgavene oppfattes som et oppdrag som må gjennomføres. Barn forventes å være motiverte, modne og i stand til å jobbe med teoretiske oppgaver. Om de ikke er i stand til dette, vil det slå ut på kartleggingsprøvene, og de havner inn under avvikergruppen denne oppgaven omtaler som bekymringselever. Når dette skjer blir det også satt inn ulike tiltak som skal hjelpe dem å komme oppnå bedre resultater på prøvene. Det viser seg at lærerne har ulike strategier de bruker til å manøvrere problemstillinger knyttet til stigmatisering. Noen foretrekker å jobbe med åpenhet rundt kartleggingsresultatene, mens andre foretrekker å skåne barna for problemene som kan oppstå. Ulike skoler og kommuner har også ulike forventninger og krav til lærerne, som vil være med å gi ulike utslag for hvordan kartleggingen gjennomføres og påvirker. Oppgavens budskap er ikke at man bør ignorere barns skoleresultater, og la være å plukke opp barns problemer. Det som kommer frem er at kartleggingsarbeidet legger til rette for forventninger for normalitet og avvik som skaper bekymring. Dette er basert på idealer som ligger utenfor lærerens kontroll, lærerens egne forståelser av hva som er riktig, og hvilke mulige strategier og manøvreringer de har tilgjengelige