Arbeid med affektintegrasjon i psykoterapi: En mikroanalytisk studie av endringsprosesser i to psykoterapiforløp med godt utfall

Bakgrunn: Denne studien undersøker endringsprosessene i to terapiforløp med godt utfall. Terapeuten oppgir å jobbe etter affektbevissthetsmodellen (ABT), en terapimodell med spesifikt fokus på affektintegrasjon. Modellen er også det teoretiske grunnlaget for denne studien. Vårt formål er å undersøke sammenhenger mellom terapeutens intervensjoner og observerte endringer hos pasientene. Vår hypotese er at terapeutens fokus vil påvirke eventuelle endringer i pasientenes affektbevissthet. I tillegg antar vi at egenskaper ved både terapeuten og pasientene, samt den terapeutiske alliansen dem imellom, vil påvirke utfallet av terapiene. Metode: Studiens datagrunnlag består av lydopptak av terapitimer hentet fra Norsk Multisenterstudie av prosess og utfall i psykoterapi. Et utvalg timer er transkribert og kodet med ARIF, med hensyn til fokusnivå, affektkategorier og relasjonskategorier. Tentative scriptutforminger for de to pasientene er utarbeidet. Videre er dialogene belyst gjennom deskriptiv statistikk og kvalitative analyser. Studien kan dermed betegnes som en naturalistisk og eksplorerende mikroanalytisk kasusstudie med mixed methods-tilnærming. Resultater og konklusjon: Begge pasientene oppnår bedring gjennom terapi, både med hensyn til symptomtrykk, interpersonlige problemer og affektbevissthet. ARIF fremstår som et nyttig rammeverk å vurdere endring innenfor, fordi det kan beskrive strukturelle endringer på en differensiert måte. Til tross for lange forløp synes økningen i affektbevissthet å være noe begrenset hos begge pasientene. I begge terapiene jobbes det etter ABTs prinsipper til en viss grad, da terapeutens etterlevelse av disse fremstår som moderat. Han hjelper pasientene med tydeliggjøring og nyansering på alle ARIFs fokusnivåer. Visse antatt relevante følelser får imidlertid begrenset fokus gjennom begge forløpene. Blant disse inkluderes skam og forakt. En viktig grunn til at terapeuten unnlater å benevne affekter som synes viktige å fokusere på hos de respektive pasientene, virker å være enten at andre affekter prioriteres eller at representasjoner av pasientene selv, andre eller relasjoner får fokus i stedet. I begge forløpene får vi inntrykk av at arbeidsalliansen er god, selv om pasientene virker å utfordre terapeuten på ulike måter. Hans valg av fokus i de to terapiene korresponderer med observerte endringer hos pasientene