Partier og partimedlemmer

Med en vedvarende svekkelse av partienes medlemstall som bakteppe, undersøker denne oppgaven hvilke grep, om noen, de politiske partiene gjør for å ha en tilknytning til sivilsamfunnet. Det sentrale spørsmålet denne oppgaven undersøker er hva partiene gjør når de mister medlemmer. Problemstillingen kan uttrykkes som: hvordan og hvorfor responderer partier på frafall av medlemmer? Dette besvares gjennom intensive casestudier av syv norske stortingspartier i perioden 1990-2017. Partiene som undersøkes er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre. I motsetning av hva litteraturen på feltet kan gi inntrykk av, finner denne oppgaven lite støtte for påstanden om passive partiorganisasjoner i empirien. I takt med at partiene har mistet medlemmer har de jevnt over økt innsatsen på verving og medlemspleie. Dette vitner om at partiene fortsatt ønsker et bånd til sivilsamfunnet, og at dette oppnås gjennom å ha betalende medlemmer. Bildet som tegnes opp er riktignok ikke uten nyanser. Både Sv og Ap, og til dels også Høyre og Venstre, har de senere årene tatt grep for å inkludere og involvere såkalte ikke-medlemmer i visse partiaktiviteter – aktiviteter som tidligere har vært forbeholdt de som hadde betalt medlemskontingenten. Om dette vil bli permanente ordninger er ikke godt å vite, men reiser interessante dilemmaer for diskusjoner rundt fremtidens medlemsorganisasjoner. Skal gjerdene mellom partiorganisasjonen og sivilsamfunnet bygges ned for å oppnå økt inklusivitet? Eller skal medlemsorganisasjonens rettigheter til deltakelse og påvirkning beskyttes for å sikre medlemmene eksklusivitet