Fastmerker i løse masser

Fastmerker etableres for å oppnå et stabilt punkt med så lav punktdeformasjon som mulig. Så langt det er mulig velges også områder med faste, stabile masser for plassering av fastmerker. Av flere årsaker kan det likevel være nødvendig å etablere fastmerker i løse masser. Løse masser er mer utfordrende da disse er mer eksponert for destabilisering. Konstruksjoner som fastmerker i løse masser blir da en utfordring. Hvordan skal disse etableres, hvor mye fundamentering og hvordan konstrueres dette på effektiv måte som både ikke blir for kostbar og samtidig gir et resultat med akseptabel punktdeformasjon. Det er ulike løsninger per i dag. Statens vegvesen har sin løsning som kalles søyler. Det er lange jordspyd som nedpresses 2-3 meter ned i jorda med en justerbar tilkobling over bakken for å vatre søylen. Det er gjort innmålinger av et utvalg av 4 slike søyler langs E18 i Østfold. Det ble gjort innmålinger i forkant og etterkant av en vintersesong (2016/2017) for å se på effekten av en vintersesong. Det er også innhentet data på punktene fra etableringen i 2006 og gjort sammenligninger. Resultatene viste at det var mindre endringer opptil 11 mm på vintersesongen (2016/2017), men endringene er i størrelsesorden rundt standardavviket og mindre enn toleransegrensen. Derfor kan man ikke konkludere med noen signifikant endring. Det var data tilgjengelig fra etableringen i 2006, uten dokumentasjon på datakvalitet. Resultatene fra 2006-2017 viser noe større endringer, opptil 40-50 mm, men her var det flere usikkerhetsfaktorer som gjør at man ikke kan konkludere med noen signifikant endring heller her. Det er også diskutert hvilke vilkår som skal til for å få mye bevegelser i jordmassene og som kan resultere i punktdeformasjon av konstruksjoner som fastmerker. Finkornete masser med rikelig tilgang på vann vil være mer mottagelig for prosesser som telehiv enn grovkornete masser med lav tilgang på vann