Passivering av ditransitive verb: En korpusbasert studie av skandinavisk skriftspråk

Jeg har i denne oppgaven sett på hvordan passivering av ditransitive verb er i faktisk tekst. I norsk har man i teorien et valg der man kan velge å sette benefaktivobjektet i aktivsetningen eller patiensobjektet i aktivsetningen som passivsubjekt: a) Trine overrekker Ola en ball b) Ola blir overrakt en ball c) Ballen blir overrakt Ola Jeg har forsøkt å svare på både hvilket objekt som er vanligst å velge som subjekt i passivsetninger, men også hva som påvirker dette valget. Jeg har dessuten sammenlignet mine resultater med undersøkelsen som Lundquist (2005) gjorde i forbindelse med sin masteroppgave om svensk språk. Det har vært en språklig forandring over de siste hundreårene. I norrønt var det kun mulig å subjektivere aktivsetningens akkusativ, som normalt var et patiensobjekt. Jeg har imidlertid oppdaget at det vanligste i dag er å velge benefaktiv som passivsubjekt i norsk. Dette er også i tråd med resultatene for svensk i Lundquist (2005). Her har det med andre ord skjedd en stor omveltning fra norrønt språk. Et kanskje mer overraskende funn er at subjektsvalget i dagens norsk er meget verbavhengig. Det er enkelte verb som klart foretrekker å passiveres med benefaktivsubjekt, mens andre verb som klart foretrekker å sette patiens som passivsubjekt. Det er kun noen få verb som har rundt halvparten av hver – og disse verbene har få treff, slik at det ikke er lett å vite om verbene faktisk subjektiverer begge objektene på lik linje, eller om det er mer tilfeldig. Lundquist (2005) fant kun to verb i svensk som tillot patienssubjekt i passiv, mens jeg har funnet betydelig flere i norsk. Hele 20,6% av verbene jeg har undersøkt har halvparten patienssubjekter eller mer, om jeg også regner med de lavfrekvente verbene. Verbene har altså klare favoritter angående passivsubjekt. Det har likevel vært vanskelig å generalisere. Det har vist seg at de forskjellige verbene oppfører seg ulikt, og at det derfor er vanskelig å gruppere verbene etter sammenfall mellom subjektsvalg og andre egenskaper. I norsk har man hierarkier for blant annet syntaks, semantikk, animathet og definitthet. Man regner med at variabler som scorer høyt i ett hierarki oftest går sammen med variabler som scorer høyt i et annet hierarki. Disse hierarkiene har stemt relativt bra med antakelsene jeg hadde før studien. Subjektene i setningene med benefaktivsubjekter var både mer animate og definitte enn objektene – noe som var forventet. Derimot scoret subjektene i setningene med patienssubjekt lavt på skalaene for animathet og definitthet. Dette kan tyde på at hierarkiet for semantikk veier tyngre enn hierarkiet for syntaks. I tillegg viste det seg at verbene som må ta to objekter for å være grammatiske, samt verbene som ikke har mulighet å ta en PP istedenfor et benefaktivobjekt har en tendens til å ha benefaktiv fremfor patiens som passivsubjekt. Undersøkelsen min kan tyde på at vi er på vei til å kun velge benefaktivsubjekter i passivsetninger i fremtiden. I alle fall tyder resultatene mine på at den språklige utviklingen her ikke skjer overalt samtidig, men at det er ulikt fra verb til verb. Jeg nevner også at subjektiveringen av benefaktiv i passiv må ha sammenheng med bortfallet av morfologisk kasus – slik som både Lundquist (2005) og Platzack (2005) konkluderer med for svensk