Storpolitiske idealer og grensekryssende hverdagsliv. Har seks år med grenseboerbevis påvirket sted og relasjoner i norsk-russisk grenseland?

I denne studien tar jeg for meg visumfasiliteringsavtalen Norge og Russland inngikk i 2010, og visumforenklingene avtalen la opp til, kjent som grenseboerbevis. Oppgavens intensjon er å forklare hvorvidt bruken av grenseboerbevis står til de forventninger myndighetene hadde til forenklingene. Dette er gjort gjennom kvalitative undersøkelser av hvordan visumforenklingene er tatt i bruk av beboerne i de grensenæreområdene: grenseboerne. Til slutt undersøker oppgaven hvorvidt bruken av visumforenklingene er med på å endre stedsforståelser og mellommenneskelige relasjoner i det geografiske området grenseboerbevisordningen innbefatter. Oppgaven baserer seg i hovedsak på feltarbeid i grensesonen hvor visumforenklingene er implementert. Kildegrunnlaget til oppgaven er samtaler med norske grenseboere som har søkt, eller har muligheten til å søke om visumforenklinger, samt to individuelle reiser med grenseboere til Russland. Statistikk på grensepasseringer, medieframstilling og eksterne myndigheters oppfatning av forenklingene er også tatt med. Studien viser at visumforenklingene har gjort personreiser innad i grenseboersonen enklere, men at det i liten grad er snakk om økt kontakt mellom nordmenn og russere på et mellommenneskelig nivå innenfor sonen. Oppgaven er et bidrag til å forstå hvordan internasjonale avtaler må ses i lys av den historiske og stedlige lokalkonteksten de implementeres i