Ungdom, atferd og mentalisering : Om mentalisering som tilnærming i arbeid med ungdom med atferdsutfordringer bosatt i barneverninstitusjoner

Dette studiet tar for seg mentalisering som et mulig alternativ når det gjelder teoretisk tilnærming og metode i møtet med atferdsutfordringer hos ungdom i norske barneverninstitusjoner. Det blir redegjort for mentaliseringstradisjonens framvekst, innhold og særtrekk. Spesielt vektlagt blir mentaliseringsteoriens grunnleggende forankring i tilknytningsteori og kunnskap om emosjonsregulering. Mentaliseringsferdigheter utvikles i samspill med andre og grunnlaget legges i det tidlige foreldre-barn samspillet. Det vises til kvaliteter ved foreldrenes omsorg som bør være til stede for at gode mentaliseringsferdigheter skal utvikles. Slike mentaliserende ferdigheter har betydning for evne til regulering av følelser og legger grunnlaget for fortolkning og forståelse av en selv og andre. Sentralt innen mentaliseringstradisjonen er en forståelse av nær sammenheng mellom indre følelsesmessige tilstander og atferd. Gode mentaliseringsferdigheter betegnes av et fleksibelt sinn som ser mentale prosesser i sammenheng med handlinger og som fortolker og regulerer atferd i lys av en slik forståelse. I et slikt perspektiv blir atferdsproblemer forstått som mangel på emosjonsregulering som følge av sviktende mentalisering. Barn og unge med utfordrende atferd er merkbart til stede på mange av samfunnets arenaer. Med sin synlig atferd avstedkommer de ofte reaksjoner og ønske om at noe må gjøres for at oppførselen skal endres. Barnevernet har lang tradisjon for tiltak rettet mot ungdom med atferdsutfordringer. Til tross for de siste årenes utvikling og satsning på hjemmebaserte tiltak rettet mot ungdom, familie og nærmiljø er institusjonsomsorg fortsatt et hyppig benyttet barneverntiltak overfor denne målgruppen. Oppgaven beskriver den forskning, teori- og metodeutvikling som har funnet sted og som legger grunnlaget for den institusjonsomsorgen vi har her til lands i dag. Mange av de aktuelle evidensbaserte tiltakene som har blitt innført i barnevernet de siste tiårene bygger på atferdsteoretiske og læringsteoretiske prinsipper. Kognitiv atferdsterapi ligger som teoretisk rammeverk for de mest benyttede tiltakene og programmene. Oppgaven tar for seg atferdsteoretisk og mentaliseringsbasert perspektiv spesielt og drøfter polariteten i disse teoretiske retningene. Det hele settes inn i en vitenskapsteoretisk ramme og det argumenteres for at en forening av perspektivene er mulig