«Inn i øret, ikke i skuffa – hjelp meg, jeg vil høre»

Mange mennesker med et lite hørselstap klarer seg godt i dagliglivet, selv om det er med store anstrengelser. Mange vil benekte at de har noe hørselsproblem, «det er de andre som har problemer». Denne benektningen vil gjøre det vanskelig for hjelpeapparatet å komme i posisjon for rehabiliteringstiltak. For å kunne gi rett type støtte og veiledning i forhold til den enkeltes behov, er det viktig å se helheten i dennes livssituasjon. Brukerne må tilbys god opplæring og oppfølging, som en del av en helhetlig rehabilitering. Rådgiver må søke og også bruke tid på brukers individuelle psykososiale utfordringer som hørselshemmet. Dette stiller krav til et godt og anvendelig kartleggingsmateriell, og vil da komme i tillegg til den medisinske og den tekniske delen.   Hørselstap er ikke nødvendigvis assosiert med høreapparat, og behovet for hjelpemidler må derfor være motivert fra den hørselshemmede selv. Dette betinger at han vet hva som finnes av hjelpemidler, og hva som kan passe for hans individuelle behov. Kunnskaper om kommunikasjon og kommunikasjonsstrategier kan være til god hjelp i dagliglivet. Da må både den hørselshemmede og nærpersonene sammen få kunnskap om det å være hørselshemmet. Det må fokuseres på den innsatsen brukeren selv må investere i læringsprosessen, for «å trene seg opp». En informant påpeker viktigheten av god og konkret opplæring, skriftlig informasjon om hvilke muligheter og rettigheter en har, samt oppfølging etter tildelingen. Den skriftlige informasjonen kunne de ta med hjem og ta fram ved behov. For å bruke høreapparat er det viktig at brukerens subjektive følelse av nytteverdi er tilstede. Det bør være hørselsfaglig kompetente ansatte i alle kommuner. Ved å la veien inn til den som kan yte støtte og hjelp, ikke bare med de tekniske hjelpemidlene, men også med den psykologiske og kommunikative delen av det å være hørselshemmet, være kort og uten lange ventetider, tror jeg at vi vil oppnå enda flere fornøyde brukere og at flere høreapparat unngår å bli lagt i skuffen. Utfordringen fremover blir å arbeide fram et slikt samarbeid med aktuelle samarbeidspartnere i fagfeltet. Et slikt tilbud må være nært brukeren og ha kort ventetid. Det kan gjerne være en åpen klinikk med lave dørstokker som er enkelt å komme til for den som ikke har «de store» behovene, bare akkurat store nok til at de legger vekk høreapparatet sitt.&nbsp