Hvordan måler skjelettscintigrafi seg opp mot skjelettrøntgen ved mistanke om fysisk barnemishandling?

Problemstilling: Hvordan differensierer konvensjonell røntgen og nukleærmedisinsk skjelettscintigrafi ved utredning av skader som kan være en årsak av fysisk barnemishandling med tanke på styrker-, svakheter-, og stråledose ved hver modalitet? Mål/hensikt: Å kartlegge den effektive stråledosen ved skjelettscintigrafi og skjelettrøntgen, samt å se på styrkene og svakhetene for disse modalitetene ved diagnostisering av barn med skader som kan være en årsak av fysisk barnemishandling. Metode: Denne oppgaven benytter et kvalitativt litteraturstudie. Resultat: Skjelettscintigrafi ga generelt mer effektiv stråledose enn helkropps skjelettrøntgen på barn. Både skjelettrøntgen og skjelettscintigrafi har sine applikasjoner innenfor diagnostiseringen av barn med mistanke om fysisk barnemishandling. Konklusjon: Selv om både skjelettrøntgen og skjelettscintigrafi har sine bruksområder innenfor dette fagområdet, kom det også tydelig frem at skjelettrøntgen er generelt sterkere til å påvise frakturer enn skjelettscintigrafi på barn. Litteraturen konkluderer med at én modalitet alene kan gå glipp av patologi. En kombinasjon vil derfor øke sannsynligheten for å påvise samtlige skjelettfrakturer