Bergmasseklassifikasjon

Bergmasseklassifikasjon har blitt utviklet i mer enn 100 år siden Ritter ( 1879 ) forsøkte å formalisere en empirisk tilnærmelse til tunnelsikring. En må være oppmerksom på at klassifikasjon av bergmasse i utgangspunktet bare gjelder for de tilfeller man har dekning for i bakgrunnsmaterialet. Man bør være meget varsom med å bruke et klassifikasjonssystem utover de ingeniørgeologiske problemer det var ment å løse. De fleste av de multiparameter systemene som finnes er utviklet fra byggeteknisk datagrunnlag hvor ingeniørgeologiske faktorer av bergmassen også var registrert. Så tidlig som i 1875 hadde man bygd ca. 300 jernbanetunneler i USA og utvikling innen boreteknikk og sprengningsteknikk gikk raskt. Det var først da Nobel i 1875 oppfant dynamitten at man gav seg i kast med de riktig store prosjektene. Den 15,2 km lange St. Gotthard tunnelen klarte man å drive på snaut 10 år, men det kostet i alt 3 11 menneskeliv. Man innså derfor tidlig at man måtte utvikle en ny ingeniørvitenskap for å kunne takle de enorme geologiske utfordringene. Det var først da prof. J. Stini begynte å publisere artikler om bergmekaniske problemstillinger ut fra ingeniørgeologiske prinsipper den nye vitegskap ble tatt i bruk ved de store tunnelanleggene. Karl Terzaghi utviklet under siste krig sitt klassifikasjonssystem hvor belastningen på stålbuer kunne anslås. Han er uten tvil den første ingeniørgeolog som også forstod hvor viktig det var å få kartlagt omfanget av svellende mineraler i bergmassen. Senere innførte Lauffer ( 1958 ) et system hvor bergmassekvaliteten og berganleggets spennvidde inngikk som viktige parametere i stabilitetsvurderingen. I 1973 utviklet Bieniawski's sitt klassifikasjonssystem som han modifiserte i 1989 ( RMRsystemet ). Barton m. fl. lanserte Q- systemet i 1974, og det ble sist oppdatert i 2002. Ellers er Hoek og Brown's bruddkriterium, den norske tunneldrivingsmetode ( NMT ) samt den nye østerriskske tunnelmetode ( NATM ) diskutert