Et komparativt case-studium av nasjonalparkforvaltningen i Aoraki/Mt Cook nasjonalpark (New Zealand) og Jotunheimen nasjonalpark (Norge)

Abstract The new national tourism strategy “Destination Norway” (The Ministry of Trade and Industry 2012) signals a political movement toward increased tourism development based on large protected areas, but the question is how or if this is achievable without reducing the nature qualities that attract visitors in the first place. One solution is to use international comparisons as a way to improve the knowledge base and adapt techniques developed by countries with long traditions in combining tourism, outdoor recreation and nature conservation, such as New Zealand. My research is a small contribution to a larger project named PROTOUR, and the overall goal has been to examine how visitors and nature based tourism businesses are managed by the management authorities in Aoraki/Mt. Cook National Park1 (New Zealand), and consider whether this approach is relevant or transferable to the management of Jotunheimen National Park (Norway). My research objectives were to (1) identify some key differences and similarities between the two countries related to national park management (2) examine the scope of management instrument (e.g. legislation, policies, management plans) applied in Aoraki and Jotunheimen, and (3) discuss whether the former is suitable in dealing with the current challenges in Jotunheimen. The chosen methodology is a document analysis based on comparative case-study of Aoraki National Park and Jotunheimen National Park, in addition to communication with some key informants. My results show that even though nature protection is the main objective in Aoraki and Jotunheimen, the interpretation and implementation of this varies significantly. This does not only rely on the management authorities, but are also influences by e.g. cultural traditions and social norms. Two main management tools or techniques were identified in Aoraki; the Recreation Opportunity Spectrum (ROS) and the concession-system. They provide a comprehensive and overall management of visitors and commercial enterprises, and have the potential to deal with several of the identified challenges in Jotunheimen National Park. However, the Right of Public Access, ownership arrangements, management structure, financial means and more needs to be addressed before an introduction is feasible. Finally, I looked into how visitor information can be used as a tool to manage visitors in national parks and briefly examined two management approaches called VAMP and DMF. Den nye nasjonale reiselivsstrategi "Destinasjon Norge" (Nærings-og handelsdepartementet 2012) signaliserer en økt politisk vilje for reiselivsutvikling basert på store verneområder, men spørsmålet er hvordan eller om dette er oppnåelig uten å ødelegge eller redusere de naturressursene som gjør området attraktiv i første omgang. En måte å øke kunnskapsgrunnlaget på er å sammenligne seg med land som har lange tradisjoner med å kombinere turisme, friluftsliv og naturvern og introdusere metoder eller teknikker utviklet der, som f.eks. i New Zealand. Oppgaven min har vært et lite bidrag til et større prosjekt kalt PROTOUR, hvor det overordna målet har vært å undersøke hvordan besøkende og naturbasert reiselivsbedrifter styres av forvaltningen i Aoraki / Mt. Cook National Park (New Zealand), og vurdere hvorvidt denne tilnærmingen er relevant eller overførbar til forvaltningen av Jotunheimen nasjonalpark (Norge). Mine problemstillinger var å (1) identifisere noen sentrale forskjeller og likheter mellom de to landene knyttet til nasjonalparkforvaltning (2) undersøke omfanget av forvaltningsverktøy (f.eks. lover, retningslinjer, forvaltningsplaner) anvendt i Aoraki og Jotunheimen, og (3 ) diskutere om forvaltningsverktøyene i Aoraki er egnet til å håndtere dagens utfordringer i Jotunheimen. Jeg har valgt dokument analyse som metodikk, basert på et komparativt case-studie av Aoraki nasjonalpark og Jotunheimen nasjonalpark i tillegg til kommunikasjon med noen få utvalgte informanter. Resultatene viser at selv om naturvern er det viktigste målet i både Aoraki og Jotunheimen, så varierer tolkningen og gjennomføringen av naturvernet betydelig. Sistnevnte avhenger ikke kun av forvaltningsmyndighetene, men blir også påvirka av bl.a. kulturelle tradisjoner og sosiale normer. To viktigste forvaltningsverktøy eller teknikker ble identifisert i Aoraki – ROS-modellen og bruken av «konsesjoner» (concessions) Kombinasjonen gir en helhetlig og overordnet styring av besøkende og kommersielle virksomheter, og kan potensielt håndtere flere av de identifiserte problemene i Jotunheimen. Imidlertid bør bl.a. allemannsretten, eiendomsforhold, forvaltningsstruktur og økonomiske midler undersøkes nærmere før et nytt forvaltningsverktøy kan introduseres. Til slutt har jeg sett på hvordan informasjon kan brukes som et verktøy for å administrere besøkende i nasjonalparker og kort beskrevet to tilnærminger kalt VAMP og DMF