Forebygging av sult i Niger; Styrker internasjonal humanitær mathjelp lokale kapasiteter for forebygging og håndtering av fremtidige matsikkerhetskriser?

Master's thesis in Risk management and social safetyDenne oppgaven ser nærmere på hvordan internasjonal humanitær mathjelp påvirker lokale kapasiteter sin evne til å forebygge og håndtere fremtidige matsikkerhetskriser. Oppgaven tar utgangspunkt i den langvarige matsikkerhetskrisen i Niger, og ser nærmere på World Food Program (WFP) sin respons på krisetoppen i 2012. Oppgavens problemstilling er formulert som en påstand; «Internasjonal humanitær mathjelp utnytter i liten grad sitt potensiale til å styrke lokale kapasiteter for forebygging og håndtering av fremtidige matsikkerhetskriser». Formålet med oppgaven er å utdype kunnskap som kan brukes inn i debatten rundt hvordan humanitære responser bedre kan gjennomføres slik at de i tillegg til å redde liv, styrker lokale kapasiteter for kriseforebygging og håndtering. Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven knytter teori og forskning rundt lokale kapasiteter for kriseforebygging og håndtering sammen med matsikkerhet. For å si noe om hvilke kapasiteter som er med på å bestemme matsikkerhet på husholdningsnivå tar jeg utgangspunkt i Sustainable Livelihood Approach. Videre presenteres flere utfordringer knyttet til matnødhjelp sin virkning på lokale kapasiteter. Data til oppgaven er fremkommet gjennom omfattende søk på nettet etter dokumenter med relevans til WFP sin humanitære respons på krisen i Niger i 2012. Artikkelen analyserer hvordan matnødhjelp distribuert i form av matvarer og/eller kontanter, påvirker tre aspekter ved lokale kapasiteter for kriseforebygging og håndtering; kapasiteter på husholdningsnivå, matmarkeder og matproduksjon. Resultatene viser at kontanter distribuert i krisens mer akutte fase har et stort potensiale for å påvirke husholdningenes kapasiteter negativt, mens matvaredistribusjon ser ut til å ha motsatt effekt. Lokale markeder og matproduksjon synes derimot å styrkes som følge av kontantdistribusjon, spesielt om dette skjer over tid. Når krisens mest akutte fase er over ser det også ut som at kontantdistribusjon kan ha positive effekter på husholdningenes kapasiteter. Vi konkluderer med at lokale kapasiteter til å håndtere fremtidige matsikkerhetskriser kunne vært styrket mer om WFP i større grad hadde brukt matvaredistribusjon i den akutte fasen av krisen, for deretter å gå over på mer kontantdistribusjon under den mer langsiktige rehabiliteringsoperasjonen. Kappen ser nærmere på selve krisehåndteringen. For å sikre en effektiv forebygging og håndtering av kriser, ansees inkludering av lokale mennesker som vesentlig, fortrinnsvis gjennom deltagende beslutningsprosesser (Dynes, 1993; Gaillard & Mercer, 2012). I langvarige kriser påvirkes også matsikkerhet av sosiopolitiske årsakssammenhenger, og styrking av demokrati ansees som en forutsetning for å forebygge sult (Sen, 1990). Oppgavens analyse viser at store deler av mannskapet i WFP sin respons på krisen i Niger var internasjonale. Lokale mennesker ble i liten grad trukket inn i deltagende beslutningsprosesser. Og til tross for eksisterende myndighetsstrukturer valgte WFP å bruke INGO’er og NGO’er som implementeringspartnere under nødhjelpsoperasjonen. En økt bruk av myndighetsstrukturer og demokratisk valgte ordførere som implementeringspartnere kunne trolig styrket demokratiet mer. Som en felles konklusjon på artikkel og kappe, indikerer jeg derfor at WFP i liten grad har utnyttet sine muligheter til å styrke lokale kapasiteter for forebygging og håndtering av fremtidige matsikkerhetskriser gjennom sin humanitære respons