Mestring av stressopplevelsen for premature barn: etter NIDCAP-modellen

Denne oppgaven er et litteraturstudie som omhandler stresset premature barn opplever på en neonatalavdeling, og hva sykepleieren kan gjøre for å lindre og forhindre stress ved hjelp av NIDCAP sine mål og prinsipper. NIDCAP-modellen er et program som ble utviklet i USA på 1980-tallet, og som i de senere årene har blitt innført på neonatalavdelinger i Norge. På norsk oversettes NIDCAP til individuell utviklingstilpasset neonatalomsorg. Barnet settes i sentrum og deres umodenhet og manglende kompetanse utenfor mors kropp tas hensyn til. Sykepleierens kompetanse i forhold til premature barn er svært viktig for behandlingsresultatet. Perioden barnet er innlagt på nyfødt intensiv, kan medføre store påkjenninger og belastninger for barnet, både i form av uro og mange smertefulle prosedyrer og undersøkelser. En prematur start på livet kan medføre komplikasjoner for barnet senere i livet, derfor er verdien og kvaliteten på sykepleien til premature barn utrolig viktig. Dagens kunnskap som forskning har kommet frem til, viser at smerter og stress er en negativ belastning for barnet, og påvirker i stor grad barnets krefter og evne til helsefremmende prosesser. Målet for sykepleien er derfor å ivareta og hjelpe barnet til en best mulig start på livet, uten fremtidige komplikasjoner og senskader. Som sykepleieteoretisk ramme har jeg valgt å bruke Dorothea Orem. Hun støtter opp om NIDCAPs mål om en utviklingstilpasset pleie og omsorg som innfrir barnets spesielle egenomsorgbehov