Toppidrettsmiljøer innenfor skihopp : sentrale trekk ved miljøenes struktur-, kultur- og læringssystemer

Toppidrettens posisjon i Norge og ellers i verden er både sterk og respektert. Hva er det som gjør at noen organisasjoner innen toppidretten skaper resultater og får frem nye utøvere i verdensklasse hvert år? Dette er et spørsmål som både næringslivet og organisasjoner innenfor idretten ønsker svar på. Formålet med studien var å kartlegge sentrale organisatoriske forhold innenfor toppidrettsorganisasjoner i skihopp. For å få et helhetlig bilde av skihoppmiljøene ville vi se på hvilke strukturelle, kulturelle og læringsmessige forhold som karakteriserte disse organisasjonene. Vi ville avdekke hva som preget hver enkelt av disse organisasjonene, og var i mindre grad opptatt av å generalisere. På bakgrunn av dette formulerte vi følgende problemstilling: Hvilke organisasjonsmessige forhold ved struktur, kultur og læring er sentrale for toppidrettsmiljøer innenfor skihopping? Avhandlingen er et casestudium av fem skihoppmiljø, både fra Norge og internasjonalt. Felles for alle er at de i en årrekke har levert internasjonale toppresultater og fostret verdensmestere og olympiske mestere. For å gi et grunnlag for å svare på problemstillingen har vi benyttet sentrale teoretiske bidrag fra organisasjonsstruktur, -kultur og -læring. Våre hovedinntrykk er at skihopporganisasjonenes struktur er flytende og preges av tette relasjoner. Dette gir høy grad av kompleksitet og klare likhetstrekk med kunnskapsorganisasjoner. Kulturen i hoppmiljøene kan ikke nødvendigvis betegnes som en prestasjonskultur, fordi den kun dekker elitesatsingen i organisasjonen. Dette skyldes at full forståelse av mål og midler i hele organisasjonen er tilnærmet umulig i praksis. Hoppmiljøene prioriterer i høy grad den erfaringsbaserte kunnskapen og mener at en hopptrener nærmest er avhengig av en slik kunnskap. I den daglige treningen er også den tause kunnskapen dominerende i utøver/trener og trener/trener kontekster. Deltagelse og samarbeid med skole, landslag og forskningsmiljø er sentralt for å sikre kunnskapsutviklinge