Gjengangerfenomenet på rehabiliteringsinstitusjoner- omfang, årsaker og mulige løsninger til endring.

Med denne studien har jeg ønsket å undersøke årsakene til et betydelig omfang av gjengangere på rehabiliteringsinstitusjoner. Bakgrunnen for dette var at innen fagmiljøet er opplevelsen at antall gjengangere er stort, og årsakene til dette er gjenstand for diskusjon. Studien er foretatt med utgangspunkt på, Granheim Lungesykehus(GLS), som har som en av sine hovedoppgaver å tilby rehabiliteringsopphold for personer med kronisk lungesykdom. Problemstillingen er formulert slik: Hva er årsakene til at det er så stort omfang av gjengangere på rehabiliteringsinstitusjoner? For å besvare problemstillingen har jeg stilt fire forskningsspørsmål. Det første, hvor stort er faktisk omfang av gjengangerfenomenet, det andre, hva sier retningslinjene innen rehabiliteringsfeltet, det tredje, hvordan fungerer praksisfeltet, og det fjerde, hva er pasientenes begrunnelser for å søke seg inn til rehabilitering flere ganger? I tilnærmingen til problemstillingen og forskningsspørsmålene startet jeg med å foreta pasientregistreringer for å dokumentere omfanget av gjengangerfenomenet. Parallelt med dette, ble aktuelle retningslinjer for feltet studert, og praksisfeltet med utgangspunkt i rehabiliteringstilbudet ved GLS, samt overgangen ut til kommunehelsetjenesten, undersøkt og beskrevet. For å få inn brukerperspektivet valgte jeg å gjøre intervjuer av pasienter som har søkt seg inn til gjentatte rehabiliteringsopphold. Tyve informanter ble inkludert. Hovedmålet med intervjuene var å få fram pasientenes egne begrunnelser for hvorfor de søker seg inn til gjentatte rehabiliteringsopphold. I tillegg ønsket jeg å finne ut om det var felles trekk i informantenes sosiale situasjon og deres behov for hjelpetiltak. Teorigrunnlaget jeg har valgt i forbindelse med studien, er delt inn i temaene: brukermedvirkning, koordinering og samarbeid, samt tidligere forskning på feltet. Pasientregistreringene viser at mer enn halvparten av de registrerte pasientene er gjengangere. Retningslinjene for rehabiliteringsfeltet vektlegger koordinering, samarbeid, ansvarsfordeling og samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste, og at rehabilitering skal skje på lavest mulig omsorgsnivå. Retningslinjene synes å være overordnede og vide, og lar seg ikke implementere i praksis, uten mere spesifikke verktøy som behandlingslinjer og fagprosedyrer. Praksisfeltet viser seg i grove trekk å fungere slik at rehabilitering gitt i spesialisthelsetjenesten er tverrfaglig forankret, med helhetlig tilnærming. Flere faggrupper er samlet, og har lett tilgang til hverandre. Det muliggjør felles vurderinger og tiltak overfor pasientene. Dessuten er opphold ved en rehabiliteringsinstitusjon (her GLS), tidsavgrenset, og inkluderer pasienten til aktiv medvirkning gjennom målarbeid for oppholdet, og på lengre sikt. Pasientene stimuleres dermed til å bli en aktiv part, og får medansvar for sin egen rehabiliteringsprosess. Pasientene får med seg dokumentasjon på hva rehabiliteringsoppholdet har innebåret, resultater av tester, samt anbefalinger for videre oppfølging i kommunehelsetjenesten. Studien har ikke tatt for seg kommunehelsetjenesten og praksisen der eksplisitt, men tilbakemeldinger fra pasientene gitt i intervjuene, og tilbakemeldinger fra tjenesteyterne i kommunene gjennom den kommunikasjonen som eksisterer mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, indikerer at situasjonen der er en helt annen. Tidligere forskning viser det samme: Blant annet er det mange kommuner som mangler tverrfaglige rehabiliteringsenheter, og de forskjellige profesjonsgruppene jobber for seg selv, for eksempel fysioterapeuter og leger. Brukerne etterlyser koordinering av tilbudene og en mer helhetlig tilnærming. Mange kommuner har ikke tidsavgrensede tilbud, og det resulterer i ventelister og køer. Flere informanter i studien etterlyser flere, og varierte treningstilbud, gjerne i grupper, og mer samordning av de tjenestene de trenger, og faktisk mottar av kommunehelsetjenesten. Hele femten av tyve informanter sier de helt sikkert vil søke seg inn til nytt rehabiliteringsopphold, og de øvrige fem sier de høyst sannsynlig vil gjøre det. Begrunnelsene for dette, er at de opplever en bedre effekt av et rehabiliteringsopphold som er tidsavgrenset, intensivt og helhetlig, fordi flere yrkesgrupper er involvert og lett tilgjengelige under oppholdet. Om ikke endringer i praksisfeltet på kommunalt nivå skjer, kan det se ut til at gjengangerfenomenet ved rehabiliteringsinstitusjoner vil fortsette i like stort omfang også i tiden framover. Det er årsakene til et stort antall gjengangere på rehabiliteringsinstitusjoner som er problemstillingen for denne studien. Funn fra både intervjuene, dokumentstudiene, tidligere forskning og erfaringene fra praksisfeltet, gjør det likevel naturlig å trekke fram mulige løsninger for å redusere omfanget av gjengangerfenomenet, og da ser det ut til at opprettelse av kommunale tverrfaglige enheter vil være et viktig tiltak. Det vil gjøre tjenestene mer samordnet og koordinerte, og gi mulighet til etablering av tidsavgrensete tilbud for å hindre ventelister og køer. Tverrfaglige enheter vil dessuten stå sterkere med tanke på å kunne gjøre vurderinger av hvilke pasienter som trenger å søkes inn til mer spesialisert rehabilitering