Intraprenørskap i offentlig sektor : en studie av mulighetsrommet for intraprenørskap i offentlig sektor

Masteroppgave i bedriftsøkonomi - Universitetet i Nordland, 2012Bakgrunnen til denne studien var et ønske om å studere og sammenligne graden av intraprenørskap i henholdsvis offentlig – og privat sektor. Både begrepet innovasjon og intraprenørskap er relative nye begreper innenfor offentlig sektor: Innovasjon ble først satt på regjeringens agenda etter Soria – Moria erklæringen i 2008 – 2009. Likeså ble ikke begrepet intraprenørskap godtatt i en ordbok før 1992. Dette medfører til at intraprenørskap som forskningsområde er manglende innenfor offentlig sektor, noe som igjen trigget min nysgjerrighet til tema. Intraprenørskap er entreprenørskap innad i en bedrift, og er en strategi hvor en tar i bruk ansattes kunnskap og kreative tanker for å drive innovasjon. Over 30 % av Norges arbeidsstyrke arbeider i den offentlige sektoren (SSB). Dette betyr at det er gode muligheter for at det eksisterer uutnyttede ressurser når det gjelder å gjøre bruk av ansatte til innovative handlinger. Jeg var derfor interessert i å finne mulighetsrommet til intraprenørskap i offentlig sektor, noe som leder fram til følgende problemstilling: Hva skaper mulighetsrommet for intraprenørskap i offentlig sektor Innovasjon er viktig i den offentlige sektoren, da offentlig sektor er med å styre innovasjonsdynamikken generelt i Norge. I tillegg er det forventet at det kommer til å bli stilt høyere krav til offentlig sektor grunnet større demografisk endring og de tiltak dette setter i gang. For å finne ut hva som skaper mulighetsrommet for intraprenørskap i offentlig sektor, er det utarbeidet fem konkrete hypoteser. Disse hypotesene er alle basert på variabler som påvirker til intraprenørskap, og er: H1: Jo mer sikker en er på at en innehar de ferdigheter, den erfaring og de kunnskaper som er nødvendige for å starte en bedrift, jo mer tilbøyelig er en til å delta i intraprenørielle prosesser. H2: Jo mer fornøyd en er med de frynsegodene en mottar i jobbsammenheng, jo mer tilbøyelig er en til å delta i intraprenørielle prosesser. H3: Jo mer kollegaer viser interesse for organisasjonsutvikling, jo mer tilbøyelig er en til å delta i intraprenørielle prosesser. H4: Jo mer inkludert en medarbeider føler han er innovasjonsprosesser, jo mer tilbøyelig er en til å delta i intraprenørielle prosesser. H5: Jo lengre opp i hierarkiet man arbeider, jo mer deltar en i intraprenørielle prosesser. For å teste ut studiens hypoteser, er det tatt i bruk et kvantitativt forskningsmetode. De dataene som er brukt, er lånt fra førsteamanuensis Bjørn Willy Åmo, som samlet inn disse under sin doktorgradstudie i 2003. Etter en bortfallsanalyse, ble det totale utvalget på 907 stk. For å kvalitetssikre de data som er blitt gjort, er det i tillegg til en bortfallsanalyse blitt gjennomført en prinsipal komponentanalyse, korrelasjonsanalyse og en reliabilitetsanalyse. Hypotesene ble testet med bakgrunn i regresjons – og korrelasjonsanalysen, og vurdert opp mot studiens teoretiske rammeverk. Gjennom studien indikeres det at de ansatte i offentlig sektor har tro på at de innehar den kompetansen som skal til for å bedrive intraprenørskap, og at kollegaer påvirker hverandre positivt. I tillegg viser studien at å inkludere medarbeidere i prosesser stimulerer til innovasjon. Mulighetsrommet for intraprenørskap i offentlig sektor ligger dermed i samspillet mellom ledere, mellomledere og medarbeidere