Jeg kan ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke : om mestring som individuelt utviklingsområde i det norske skolesystem

Masteroppgave i pedagogikk 2007 - Høgskolen i Agder, KristiansandDenne oppgaven beskriver elever og elevers subjektive opplevelses og læringsprosesser i møte med skolehverdagen. Et hovedtema i oppgaven er knyttet til hvordan mestringserfaringer kan påvirke motivasjon og interesse for læring, og hva elevene lærer om seg selv når de henholdsvis opplever mestring eller tilkortkomming og nederlag. Skolen beskrives ofte som arena for instrumentell kunnskapsformidling, men samtidig argumenteres det i oppgaven for at skolen også handler om at enkeltelevene blir kjent med seg selv, sine styrker og svakheter og dermed sin plass i tilværelsen. Mestring, selvrefleksjon og utvikling av selvoppfatning er viktige temaer gjennom hele oppgaven. Oppgaven er basert på komparative studier av forskning og teori bl.a. knyttet til ulike individual og sosialpsykologiske områder. Teoriframstillingene forsøkes tydeliggjort gjennom kasuistikk og egen narrativ hentet fra min egen empiri knyttet til mange års arbeid og samtaler med barn, ungdom og voksne som på ulike måter har opplevd å komme til kort i skolesystemet. Målet med oppgaven har vært teoretisk tydeliggjøring av en del av de opplevelsene disse menneskene har kunnet fortelle om. Selvoppfatningsbegrepet er, som nevnt over, viet mye plass, og begrepet knyttes bl.a. til sider ved rescilienceforskningen og formuleringer i formålsparagrafen (§1-2) i Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa eller opplæringslova (Kd, 17.07.1998) om å hjelpe barn og unge til å bli ”gagnlige og sjølvstendige menneske i heim og samfunn”. I oppgaven knyttes dette sammen med skolepolitiske idealer om inkludering og tilpasset opplæring for alle. Hvordan oppleves vilkår for mestring og personlig utvikling i en skole som har slike idealer ? I kap. 2 (metodedelen) beskrives egne refleksjoner samt valg og avgrensninger. Oppgavens mål er, som nevnt over, å bli bedre kjent med individuelle og mer allmenne opplevelsesaspekter knyttet til nederlagsopplevelser i prestasjonskulturer. Opplevelser kjennetegnes ved å være subjektive i sin natur, og forskningsmessige funn kan dermed ikke oppfattes som objektive størrelser. Målet må heller bli å vinne utvidet forståelse eller skape refleksjoner og ny mening for meg selv og evt. lesere av oppgaven. Oppgavens subjektive problemområde har hatt avgjørende betydning for mitt valg av forskningsmetode. I kap. 3. beskrives opplevelsesprosesser som kan oppstå når barn møter opplæringskrav de ikke mestrer. Hvordan påvirker slike opplevelser barns motivasjon for videre arbeid med lignende oppgaver, og hva lærer barn om seg selv og sin egen verdi som menneske når de gjentatte ganger opplever tilkortkomming og nederlag? Jeg har særlig valgt motivasjons og attribusjonsteori (teori knyttet til ulike typer årsaksforklaringer) som tilnærming til de nevnte problemstillinger. I kap. 4 tas det utgangspunkt i Opplæringslovens formålsparagraf (Kd , 17.07.1998, § 1-2) som understreker skolens forpliktelse til å hjelpe barn til å bli ”sjølvstendige og gagnlige menneske i heim og samfunn”. Bl.a. knyttes idealer om inkludering og tilpasset opplæring til nevnte formulering. I kap. 4 studeres således elevers praktiske muligheter til å oppleve mestring i en skole som har idealer om å møte elevene med utgangspunkt i deres egne ressurser, læreforutsetninger og tidligere erfaringer. Forholdet mellom idealer og tilhørende elevopplevelser i praksisfeltet tillegges på denne måten vekt. I kap. 5 drøftes sammenhenger og perspektiver knyttet til ulike forståelser og dimensjoner ved mestringsbegrepet. Bl.a. knyttes betydningen av mestringsbegrepet til ulike kontekstuelle betingelser. Mestringsbegrepet studeres som personlig forsvarsmekanisme, og det stilles spørsmål ved om utvikling av selvoppfatning og selvakseptering kan bidra til at elevene blir aktører og tar personlig ansvar og kontroll over viktige beslutninger i eget liv. Til slutt drøftes barns muligheter til mestring og utvikling i forhold til idealer om inkludering og tilpasset opplæring i det norske skolesystem. Kap. 6 er oppsummering og konklusjon og jeg presenterer bl.a. 2 grunnleggende pedagogiske utfordringer i forhold til at alle barn skal kunne utvikle positiv selvoppfatning og interesse for læring og utvikling i en inkluderende opplæringsstruktur. I avslutningskapittelet påpekes viktigheten av at fremtidige forskningsprosjekt om tilpasset opplæring organiseres slik at de får betydning for praksisfeltet