En fredsdue med bomber under vingene? Motiver for norsk bruk av militærmakt over Libya

I forbindelse med at FN sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1973, besluttet Norge å delta i implementeringen av denne med seks F-16 kampfly. Resolusjonens intensjon var først og fremst å beskytte sivilbefolkningen i Libya mot overgrep fra regimet. I tillegg var dette en oppfølging av resolusjon 1970, som innebar blant annet at den internasjonale straffedomstolen iverksatte etterforskning av regimets ledere, inkludert oberst Muammar Gaddafi, og våpenembargo av Libya. Hensikten med denne oppgaven har vært å forklare ulike motiver som ble lagt til grunn for den norske deltakelsen. Analysen av disse motivene er gjort med utgangspunkt i to statsvitenskapelige teorier, strukturell realisme og institusjonalisme. Innenfor strukturelle realisme er det to forklaringsmekanismer som er vektlagt. Det ene er Norges forhold til Nato og USA. Det andre er det norske ønsket om en internasjonal rettsorden med FN i sin midte. I det institusjonelle perspektivet nyttes tre ulike forklaringsmekanismer, for å forklare de norske motivene for deltakelsen i operasjonene over Libya. Det første motivet er Stoltenberg III regjeringens antagelse som stor internasjonal forventing til et norsk bidrag. Det andre motivet er Norge som del av et internasjonalt verdifellesskap, gjennom Nato og den aktive rollen i FN. Det siste motivet legger vekt på den norske forventningen om alliert gjenytelse (resiprositet) dersom Norge ved en senere anledning skulle trenge assistanse i Nato. Det empiriske grunnlaget har først og fremst vært hentet fra stortingsdebatter og pressemeldinger fra Regjeringen. I tillegg har nøkkelpersoner fra Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Stortinget blitt intervjuet. Også den mediemessige dekningen er lagt grunn. Med utgangspunkt i dette empiriske grunnlaget er konklusjonen at både den strukturelle realismen og institusjonalismen kan bidra til å forklare de norske motivene for deltakelsen i implementeringen av resolusjon 1973. Analysen viser at Stoltenberg III-regjeringens ambisjonen om en FN ledet verdensorden har vært av særlig stor betydning. Dette fordi en forutsetning for en FN-ledet verdensorden er at verdens nasjoner stiller opp for å implementere og håndheve FNs resolusjoner