Israelsk strategisk kultur: kontinuitet og endring

Oppgaven fokuserer på å finne ut i hvilken grad strategisk kultur kan forklare israelske strategiske grunntrekk som utviklet seg under de konvensjonelle arabisk-israelske krigene fra 1948 – ca 1980. Oppgaven vil så forsøke å avdekke hvilke endringer som har skjedd etter at Israeli Defence Forces (IDF) primært har kjempet asymmetrisk mot Hamas og Hizbollah fra ca 1980-2010. Drøftingen avdekker at Israels geostrategiske betingelser tidlig satt rammene for strategien, men at en offensiv kultur basert på taktisk opportunisme i noen tilfeller gjorde at IDF gikk utover de politiske målsetninger, og således pådro Israel flere konfrontasjoner enn rasjonelt nødvendig. Denne praktisk – inspirerte, offensive kulturen vanskeliggjør en innføring av mer avanserte operasjonelle konsepter i IDF, en medvirkende faktor til IDFs mislykkede opptreden i 34-dagers krigen i Libanon 2006. Oppgaven konkluderer med at strategisk avskrekking og tidlig varsling fortsatt er bærende grunntrekk på strategisk nivå, men at et operasjonelt ensidig fokus på offensive panseroperasjoner for å oppnå battlefield decision på fremmed jord er nedtonet i asymmetriske konflikter. Fokus er nå på containment og straffeaksjoner. Kulturelt kan dette delvis forklares av større ideologiske brytninger i Israel om bruken av IDF. Dette baseres på to forhold: Lavere strategisk tapsterskel enn under de eksistensielle krigene som konsoliderte staten Israel, samt intern politisk og militær splid om opprettholdelsen av okkupasjonen på Vestbredden (Judea og Samaria) er ideologisk eller sikkerhetsmessig begrunnet. I den konvensjonelle enden av spekteret eksisterer nå en samtidig defensiv-offensiv tilnærming som resultat av at de fremste trusler mot Israel er ballistiske og ikke lenger dimensjonert av Arabiske hærstyrker. Økt vekt på defensive tiltak er den største endringen i Israelsk strategisk tankegang fra den konvensjonelle til den asymmetriske perioden. Israel har fortsatt en kortsiktig, reaktiv strategi basert på en kultur hvor maksimerende sikkerhetshensyn og ideologiske minoriteters uproporsjonalt store politiske makt trumfer Israels villighet til å riskere langvarig, politisk forhandlet fred