LEDELSE I DEN LOKALE KIRKE : Kirkevergens beslutningsmyndighet i soknet

Den norske kirke er i endring. Med kirkeforliket i stortinget som utgangspunkt, er det nå klart at det går mot en sammenslåing av arbeidsgiverlinjene i kirken. Det vil sette større krav til ledelse. Et viktig spørsmål i den forbindelse er: Er soknene, og kirkevergene, klar for større oppgaver, og endringer? Med dette som bakteppe vil denne teksten gå inn på situasjonen slik den er for meg og mine kolleger i de aller minste soknene. Er disse soknene rustet for oppgaven? Kan soknerådene lede Den norske kirke lokalt? Og ikke minst: kan kirkevergene lede Den norske kirke videre? Men det viktigste spørsmålet i denne forbindelse har vært: Hvem leder Den norske kirke lokalt, og hvorfor? Det ledet til følgende problemstilling: Denne oppgaven undersøker i hvilken grad kirkevergen overtar rådsleders oppgaver og roller, og om dette har innvirkning på hvem som i praksis sitter med beslutningsmyndigheten i den daglige driften av soknet. For å belyse denne problemstillingen ble en kvalitativ metode valgt, med delvis åpne intervjuer, der jeg fikk kirkevergene i tilsvarende sokn til mitt eget, i tale. Analysegrunnlaget som er brukt for å belyse empirien, bygger i hovedsak på pensumlitteratur fra masterstudiet, med hovedtyngde på bøker av Høst, Martinsen, Jacobsen og Thorsvik. I tillegg har jeg brukt stoff fra to bøker som er viktig støttelitteratur i kirkevergens daglige arbeid: KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon og Kirkerådets Håndbok for menighetsråd og kirkelige fellesråd, som belyser fagfeltet fra de folkevalgtes perspektiv, og Nils Schaugs Leder i kommunen som ser de samme utfordringene fra mellomleder- og toppleder-perspektivet i offentlig forvaltning. Hovedfunnet i oppgaven er at kirkevergen blir sittende med for stor beslutningsmyndighet i Den norske kirke lokalt. Dette er kirkevergen klar over, og hun forsøker å endre dette. En av årsakene til at situasjonen blir slik den er, ligger i at soknerådet i utgangspunktet har et ønske om å jobbe med tro og misjon, mens alle de andre oppgavene tar for mye plass i arbeidet for iii soknerådet. Evalueringen av kirkevalget i 2011 viser også at informasjonen til de som stiller til valg er for dårlig, og de stiller til valg med andre forventninger (Schmidt, 2011). Den norske kirke er i en omorganiseringsprosess, der to arbeidsgiverlinjer skal slås sammen og hele kirke-Norge skal «settes sammen» på nytt. Undersøkelsen min viser at en omorganisering av det folkevalgte styret på lokalplanet kan være nødvendig. Ved at soknerådene fokuserer på menighetsarbeidet, så kan en ny organisasjon på interkommunalt nivå ha arbeidsgiveransvaret og ansvar for bygg og anlegg. Undersøkelsen viser at dette kan være nøkkelen til større motivasjon i arbeidet for Den norske kirke