Terapeutiske potensialer i kroppslig og verbal samhandling

Møter mellom fysioterapeut og pasient finner sted i ansikt-til-ansikt situasjoner der partene må forholde seg til hverandre, både gjennom samtale og kroppslige samspill. Allikevel fins lite forskning om fysioterapibehandling som sosial praksis. Således ses et behov for forskning som retter oppmerksomhet mot samhandlingen mellom partene. Med kroppslige og verbale samspill i sentrum for interessen er hensikten med studien å løfte frem potensialer av terapeutisk verdi for fysioterapifaget generelt. Det er tatt utgangspunkt i én fysioterapibehandling i psykiatrien, hvor fokus har vært på hvordan pasienten stimuleres til deltakelse, og hva slags erfarings- og meningsverden som utvikles når det gjelder pasientens kroppslige problemer og plager. Til å belyse problemformuleringen er det foretatt en kvalitativ studie med videoobservasjon, der selve interaksjonsprosessen mellom terapeut og pasient har vært gjenstand for analyse. Videomaterialet er strategisk valgt med henblikk på å belyse problemformuleringen, og studien er forankret i hermeneutikk og fenomenologi. Av materialet kommer det frem at både pasient og terapeut er orientert mot kroppen som kilde til opplevelse og erfaring, og at de ser kroppslige reaksjoner og væremåter i sammenheng med levd liv. Situasjonen er preget av at fysioterapeuten bruker sin faglige autoritet til å gjøre pasienten til en likeverdig deltaker i behandlingen. Fysioterapeuten fremstår målrettet, involvert og engasjert på måter som synes å fremme pasientens deltakelse, og hun stimulerer pasienten til å ta initiativ til å komme med seg og sitt. Det ses imidlertid også innslag av handlingsiver som synes å gå på bekostning av pasientens deltakelse. Ytterligere viser materialet at fysioterapeuten har vedvarende oppmerksomhet på pasientens reaksjoner, og at hun oppfordrer til språkliggjøring av opplevelser og erfaringer. Herigjennom utfordres pasienten til grenseoverskridelse i god forstand. Dette tilsier at det ligger terapeutisk verdi i å stimulere pasienter til deltakelse gjennom å gjøre deres erfarings- og meningsverden relevant